Teosofi

Teosofi (fra gresk theos, �gud� og sofia, �kunnskap�) er en religi�s filosofi. Ordet teosofi betyr �guddommelig visdom� eller �kunnskap om det guddommelige�.

Flere mystiske og esoteriske filosofier betegnes som teosofi, heriblant skriftene til Jacob Boehme og Emanuel Swedenborg, men i moderne tid brukes ordet f�rst og fremst om den okkulte filosofien som fra 1875 til 1891 ble presentert av Madame Helena Petrovna Blavatsky gjennom hennes skrifter, f�rst og fremst Isis Unveiled og The Secret Doctrine, samt gjennom organisasjonen Teosofisk samfunn (en. Theosophical Society). Teosofisk samfunn har gjennomg�tt lang rekke med splittelser, og ulike versjoner av teosofien presenteres i dag av mange ulike grupper. Blant de mest innflytelsesrike av disse er Teosofisk samfunn (Adyar), Antroposofisk selskap grunnlagt av Rudolf Steiner samt Lucis Trust [1] og The Arcane School som begge er basert p� skriftene til Alice Bailey.

Sann religion og vitenskap er ikke motsetninger, men utfyller og beriker hverandre. Alle religioner har opprinnelse i en felles kilde som er kjent for jordklodens �ndelige ledelse. Kunnskapen om verdens opprinnelse, form�l og utvikling, som deles av slike innviede er i sine mange aspekter for farlig til � �penbares direkte for mennesker flest. Fragmenter av l�ren formidles likevel ifra tid til annen gjennom budbringere, hevdet H. P. Blavatsky.

Kosmologi

If�lge den teosofiske l�ren utgj�r den fysiske verdenen den mest materielle manifestasjon av den �nd som er kilden til all eksistens. Helheten av �ndens manifestasjon kan deles inn i sju bevissthetstrinn, eller eksistensplan. Den teosofiske kosmologien forklarer evolusjonen som et dynamisk samspill mellom �nd, sjel og legeme. If�lge Blavatskys kosmologi er universet g�tt ut fra Det Absolutte ved en evig rytmisk syklus, der syvtallet (som behersker fysisk utvikling) og tretallet (som behersker bevissthetsutviklingen) markerer de grunnleggende taktene, med utgangspunktet i Den Ene, som er definert som midtpunktet i den kosmiske sirkelen som kalles urmaterien (mulaprakriti). Det er i denne urmaterien Den Ene speiler sitt skapende potensial gjennom en komplisert prosess av differeringer.

I esoterisk forstand er solsystem levende vesener, forst�tt som bevissthetssentre i det st�rre kosmiske liv, og det h�yeste iboende livet i et solsystem kalles Sol Logos. Ogs� hver av planetene er uttrykk for et levende vesen, og disse planet�re bevissthetene utvikler seg gjennom flere inkarnasjoner innenfor et solsystem.

Hver planet manifesteres i en kjede p� sju, hvorav bare �n er fysisk. Ogs� jorden selv eksisterer og bidrar med substans p� de ulike niv�ene mennesket best�r av, det fysisk-eteriske, astrale og mentale substansniv�, osv.

Planetene utvikler seg gjennom syv runder, og den jordkloden vi n� befinner oss p� er den fjerde kloden i sin runde; og den eneste av disse syv som har fysisk eksistens. Planetene er knyttet sammen syv og syv i kjeder, som til sammen utgj�r et livsvesen, en Lha. V�r klode er det fysiske legemet for en slik Lha-kjede.

Liksom menneskeheten har passert bunnen av sin utviklingsrunde, har ogs� kloden v�r passert sitt mest materielle punkt og er p� vei tilbake til sitt spirituelle opphav.

Menneskets indre natur

Menneskets �nd er en del av den universelle �nd. Menneskets permanenete �ndelig kjerne, monaden, utvikler seg gjennom et stort antall inkarnasjoner fra de laveste formene for bevissthet tilbake til sitt �ndelige opphav.

Mennesket eksisterer p� syv bevissthetsplan, som alle tilsvarer niv�er i den planet�re bevisstheten.

Disse syv niv�ene kan p� forskjellig m�te bli gruppert inn i tre utviklingsomr�der avhengig av individets utviklingstilstand. Disse tre omr�dene kalles det �ndelige, det sjelelige og det fysiske. For noen betegner det �ndelige liv en utvikling av tankelivet (intellektet), og det sjelelige liv en utvikling av f�lelseslivet; for andre mer fremskredene mennesker betegner �ndelig utvikling evnen til � sentrere seg i den rene abstrakte jeg-bevisstheten, og den sjelelige utviklingen som en mer psykologisk koordinering av b�de tanker og f�lelser. ^{[trenger referanse]}

Denne sistnevnte vinkling ble s�rlig fremmet av Blavatsky i boken, Isis Unveiled, hvor jeget er kalt �nd. I den senere boken, The Secret Doctrine, ble jeget kalt sjel, og �nd (forst�tt som utviklingsomr�de) betegnet da de h�yere psykiske niv�ene, som ovenifra og ned kalles atma, buddhi og manas. Disse betegner bevissthetsniv�er hvor jeget skal l�re � v�kne opp i og videreuttrykke i tankeverden, følelsesverden, og på det fysiske plan via det eteriske legemet. Jegets progressive bevissthetsutvikling oppover i skalaen på syv trinn, er en av forklaringene på hvorfor Blavatsky ofte ramset opp de indre prinsippene i mennesket på forskjellig måter.

De indre prinsippene på er som følger:

Atma, det åndelige prinsippet, ren ånd, er verken ”mitt eller ditt” i personlig forstand, men kan tenkes på som en stråle av det universelle liv. Atma har sitt speilvendte uttrykk i eterlegemet, det vitale legemet som bygger opp eller bryter ned den fysiske kroppen.

Buddhi, åndens rene bevissthet, er den direkte oppfattelsen av virkeligheten (intuisjon i høyeste forstand) og karakteriseres ved en dual egenskap, kjærlighet og visdom, den ene virker opp mot atma, den andre virker ned mot manas. Dette prinsippet har sitt lavere uttrykk i astrallegemet, menneskets følelsesliv, som spenner ifra dyriske drifter til mystiske, religiøse opplevelser.

Manas, det høyere mentallegemet, en bevissthetstilstand som reflekterer atma som åndelige eller abstrakte ideer på en direkte og tidløs måte via buddhi uten å måtte resonnere, slik mennesket må gjøre med sitt lavere sinn. Seinere teosofer, som C. W. Leadbeater og Alice Bailey kunne hevde at atma, buddhi og manas i mennesket tilsvarer den makrokosmiske Faderen, Sønnen og Helligånden, men Blavatsky anstrengte seg ikke for å tilpasse sin lære til kristne forståelsesformer.

Jeget, eller egoet, er resultat av en forening av buddhi og manas, hvis fusjon lukker atma inn i et legeme, kausallegemet, og produserer da det åndelige, individuelle jeget. Årsaken til dette knyttes opp til historien om Lucifers og englenes fall, hvor krigen i himmelen forstås som vedvarende tilpasning av den kosmiske ubalansen som produserte verdensaltet i første omgang. ^{[trenger referanse]}

I sitt lavere aspekt består menneskets psyke av tankeliv, følelsesliv og instinktive drifter, og det er ved disse prinsippene, som til sammen betegnes personligheten, at jeget blir speilet som et lavere jeg. Det skjer på samme måte som jeget er dannet ved foreningen av buddhi og manas, men nå på en omvendt måte, hvor tenkeevnen og begjærprinsippet blir forent som kama-mamas, begjærsinnet. Denne lavere foreningen skaper det bevissthetsfokus som kalles menneskets lavere selv, det falske jeget, herren i det lavere mennesket. Det lavere tankeliv, løsrevet ifra den indre verdensordningen, tar sted i det mentale legemet. Følelseslivet er sanseprosesser i astrallegemet, og det er i astrallegemet hvor våre sanseinntrykk av eterisk art blir til bevisst inntrykk av en tilsynelatende objektiv virkelighet, og som skaper det falske skillet på det objektive og subjektive slik mennesket vanligvis forstår det. Alt som er fysisk for mennesket har derfor en uatskillelig eterisk realitet, og derfor kan det sies at det fysiske legemet holdes sammen av de vitale kreftene (prana) i eterlegemet, som enkelte kan se som et glassaktig legeme i og like utenfor den fysiske kropp, ofte med et blått skjær. Mennesker som ser eterlegemet i detalj, kan gi klare anvisninger om det fysiske helbred, noe som kan utnyttes innen ulike former for alternativ medisin. Det tette fysiske legemet blir ikke regnet som et prinsipp, da fysisk oppfattelse, som Blavatsky sier, er en illusjon basert på de begrensede sansemulighetene et menneske har ved dets lavere aspekter.

Det eteriske legemets energier danner visse kraftsentre som kalles chakraer. Gjennom bestemte øvelser og meditasjoner kan energistrømmene dirigeres og foredles gjennom disse chakraene, som da aktiviseres som bevissthetsorganer. Dette arbeidet har til alle tider vært viktig del av disiplinen i de esoteriske skolene, og legger grunnlaget for de esoteriske innvielsene.

I motsetning til det eteriske legemet har det astrale legemet en mer selvstendig eksistens, og under søvnen fjerner det seg ifra det fysiske legemet, og kan bringe med seg tilbake til den eteriske hjernebevisstheten mye av de inntrykk vi da kaller drømmer. Mennesket kan lære å virke bevisst i astrallegemet uavhengig av den fysiske kroppen ved såkalte ut-av-kroppen-opplevelser.

Mennesket lavere prinsipper, som har fellesbetegnelsen, personligheten, er forgjengelige, og må bli dannet på nytt for hvert liv. Det lavere mennesket er derfor ikke bevisst dets tidligere inkarnasjoner så lenge mennesket ikke lærer å få bevisst kontakt med dets indre jeg, egoet på dets eget bevissthetsplan i kausallegemet, dette jeget som er felles for alle livene. Menneskets eksistens skildres poetisk som et perlekjede, hvor hvert av våre jordiske liv er som en perle, mens tråden er dets indre jeg. Den dypere teosofiske læren synes å indikere at alle av disse livene er en samtidig begivenhet for det indre jeget, som på sitt nivå er mer opptatt med å koordinere alle inkarnasjonene med hverandre framfor å oppleve disse lineært og isolert i tiden, slik det lavere selvet må gjøre. Det indre jeget søker frigjøring ifra kausallegemet ved å lære å forene de tre høyere prinsippene med de tre lavere prinsippene i dets helhetsuttrykk, som blant annet innebærer alle dets inkarnasjoner. Et liv kan bidra til å frigjøre alle liv, og til slutt står jeget uten karma, frigjort av sitt årsaks- eller kausallegeme, og da vender jeget tilbake til sin fader, atma, i kraft av å ha innfridd dets del av den universelle ubalansen, karmaloven.

Når det fysiske legemet dør kan det eteriske og det astrale legemet eksistere en tid i kontakt med de situasjoner mennesket har levd i. Det indre jeget frigjøres som regel hurtig ifra eterlegemet etter døden, men kan bruke mer tid på astrallegemet, især om astrallegmet er dominert av sterke følelsesmessige bånd som er knyttet til jordtilværelsens vaner, noe som blant annet kan føre til at det viser seg som et gjenferd, et "spøkelse". Som regel er de såkalte spøkelsene kun tomme skall, altså uten det tenkende egoet, som i teosofien betegner det virkelige mennesket.

De gjentatte inkarnasjonene reguleres av det universelle prinsippet om karma, som i sitt høyeste aspekt har med hvordan det guddommelige liv søker frigjørelse gjennom skapelsen. Til syvende og sist samarbeider alt liv i universet om denne frigjørelsen, som i den teosofiske morallæren er nøkkelen til all sann lykke.

Raser og rotraser

I samsvar med det grunnleggende syvdelte mønsteret, utvikler menneskeheten seg gjennom syv "rotraser", som hver er delt inn i syv underraser, og vår menneskehet er den femte underrase av femte rotrase på planeten, men disse rasene bør ikke forveksles med raser i vår daglige forstand av ordet. I teosofien synes begrepet rase å ha en mer psykisk realitet enn fysiske slektskapsforhold, da selv den første rotrase ikke hadde noe fysisk eksistens. Den ble plassert av Chohanene på jorda for 1. 600. 000. 000 år siden. Menneskene i første rotrase var eteriske energistrukturer uten tenkeevne. De hadde heller ikke noe kjønn, men formerte seg ved en prosess som liknet knoppskyting eller celledeling.

Under den tredje rotrase ble mennesket, for 18 millioner år siden, endelig inndelt i to kjønn. Samtidig skjedde et sparng i psykisk utvikling. Den tredje rotrase hadde svart hud og bodde på et kontinent som nå er forsvunnet; det kalles Lemuria og lå der Stillehavet er, men innbefattet også Afrika og Australia. Rester av den lemuriske sivilisasjonen kan finnes i Andesfjellene (eks. Tiahuanaco) og på Påskeøya. Mange av disse byggverkene viser tydelig at de er konstruert av og for mye større skapninger enn dagens mennesker.

Den fjerde rotrase bygde de store sivilisasjonene på Atlantis. Etterkommere av fjerde rotrases underraser finner vi i samer, malaier, indianere, kinesere og japanere.

Femte rotrase dukket først opp for 100 000 år siden. Den kalles den ariske, og dens første underrase trengte inn i Nord-India for 60 000 år siden. Annen underrase er de arabiske folk, mens den tredje er den iranske. Den fjerde er den keltiske og den femte er den teutonske. Sjette underrase er nettopp nå i ferd med å oppstå i California, Australia og enkelte andre steder. Ifølge teosofisk lære skal den nye underrasen videreføre de foredlede egenskapene fra alle de tidligere underrasene.

Sjette rotrase skal oppstå om ca. 7000 år, etter at Lemuria igjen har steget opp av havet. Sjuende rotrase skal bo på et framtidig kontinent, som ennå ikke er skapt.

Ingen ting tyder på at Blavatsky har knyttet disse teoriene sammen med antisemittiske eller andre rasediskriminerende holdninger. Blant Blavatskys tilhengere har det likevel vært noen som har tatt hennes lære til inntekt for rasistiske ideologier.

Eksterne lenker