Ferdinand Magellan

Ferdinand Magellan
Født		ca. 1480 Ponte da Barca (Kongedømmet Portugal)
Død		27. apr. 1521 Mactan Falt i strid
Beskjeftigelse		Oppdagelsesreisende, sjømann, sjøfarer
Ektefelle		Beatriz Barbosa
Far		Rui de Rui de Magalhães
Mor		Alda de Mesquita
Nasjonalitet		Kongedømmet Portugal kronregionen Castilien
Utmerkelser		Kommandør av Santiago-ordenen Santiago av sverdets orden Kristusordenen
Troskap		Det spanske imperiet
Militær grad		Kaptein
Kommandoer		Magellan-Elcano expedition, Trinidad
Deltok i		Battle of Mactan
Signatur
Ferdinand Magellan på Commons

Ferdinand Magellan

Ferdinand Magellan (1480–1521) var en portugisisk oppdager som seilte for Spania. Han var den første som seilte fra Europa til Asia i vestlig retning. Han var den første europeiske sjøfarer som nådde Stillehavet og det var han som gav havet navn. (Han var imidlertid ikke den første europeer som så eller kom til Stillehavet; det var Vasco Núñez de Balboa som krysset Panamastredet til fots i 1513). Ekspedisjonen lyktes til slutt med å gjennomføre den første jord­omseiling. Han døde underveis, men fikk æren.

Bakgrunn

Magellan vokste opp som pasje ved hoffet i Lisboa. Han gjorde sin første større sjøreise da han deltok i en ekspedisjon til India i 1505, da Francisco de Almeida skulle innsettes som visekonge i den portugisiske kolonien i India. Han forble i den portugisiske flåten i Indiahavet i ni år. Der deltok han i slaget ved Diu i 1509. Slaget førte til Portugals endelige seier over den indisk-arabiske flåte og til portugisisk kontroll over Indiahavet. Magellan kom helt til Malakka i 1511. Der kjøpte han seg en malayisk slave som siden alltid fulgte ham. Magellan steg i gradene og ble selv kaptein. Men han kom i konflikt med de portugisiske myndigheter og ble sendt tilbake til Portugal i unåde i 1514. Magellan kom seg til Spania og tilbød sine tjenester til spanske myndigheter. Da den unge kong Karl I overtok styret i landet i 1516, presenterte Magellan for kongen et tilbud om å reise til de nylig oppdagede og ettertraktede Krydderøyene vestover, da han kjente til portugisiske kart som viste at det lot seg gjøre å seile forbi det nyoppdagede Amerika gjennom en passasje. Tordesillasavtalen gav portugiserne enerett på alt nytt land øst for 50 grader vestlig lengdegrad, og dermed også all skipstrafikk til disse områdene. Men en reise vestover kunne ikke Portugiserne forhindre spanjolene å gjennomføre (den samme Tordesillasavtalen hadde gitt alt land vest for den samme linjen til Spania), og Magellan reiste tvil om Krydderøyene på motsatt side av jorda var på spansk eller portugisisk side av den forlengede delelinjen (130 grader østlig lengdegrad). Kongen fattet interesse for ideen, og 20. september 1519 kunne en flåte på fem skip og mellom 260 og 280 mann sette ut sørvestover over Atlanterhavet.^{[trenger referanse]}

Langs Sør-Amerikas kyster

Skipene nådde Brasils kyster og gjorde et stopp i Rio de Janeiro-bukta. Deretter seilte de videre til de kom til den dype bukta som i dag heter Rio de la Plata. Her lette Magellan etter den passasjen som han kjente til var avmerket på portugisiske kart (som for øvrig var hemmeligstemplede og godt bevoktede i et eget arkiv). Men kartografene som hadde avmerket denne passasjen på 35 grader sør hadde tatt feil. Magellans skip endte opp med å seile opp to store elver som vi i dag kjenner som elvene Paraná og Uruguay. I over to uker forsøkte han forgjeves å finne «passasjen». Men Magellan gav ikke opp. Han fortsatte med sin flåte videre sørover i håp om å finne en annen passasje, og søkte i alle bukter, som det er mange av langs Patagoniakysten.^{[trenger referanse]}

Magellan kom så langt sør at han var omtrent på høyde med sørspissen av Sør-Amerika. Men det nærmet seg vinter på den sørlige halvkule, været var dårlig og sjøen voldsom. Det var umulig å fortsette. Magellan bestemte at ekspedisjonen skulle gjøre vendereis og overvintre på et mer beskyttet sted lenger nord på kysten. Landet virket ubebodd, men de oppdaget noen enorme fotspor i sanden, og de kalte derfor landet for Patagonia (Landet med de store føtter). Noe senere traff de på en av kjempene, han var så høy at ekspedisjonsdeltagerne bare rakk ham til livet. Men kjempen var fredelig, fulgte dem til leiren og lot seg beverte og tok imot gaver. Det berettes som et kuriosum at da han fikk et speil ble han slått av skrekk av det han så i det.^{[trenger referanse]}

Under ventingen på våren var det lite mat å finne, og mannskapet måtte leve på reduserte rasjoner. Det var trange kår, mannskapet klaget og lengtet hjem. Til slutt brøt det ut opprør på to av skipene. Opprøret ble slått ned. Magellan, flåtens admiral, henrettet de to kapteinene, satte noen i gapestokk for en stund, og etterlot to menn på en øde øy. Men Magellan lot dette være en advarsel, han trengte det mannskapet han hadde.

Etter en stund ble ett av skipene sendt sørover for å rekognosere. Skipet gikk på grunn og forliste,men mannskapet greide med n�d og neppe � berge seg i land. To av mennene lyktes etter noen dagsmarsjer � finne tilbake til ekspedisjonens vinterleir over land, og resten av mannskapet ble hentet. Magellan valgte da � vente enda en stund f�r ekspedisjonen la ut igjen. Da han endelig gav ordre om � bryte opp og fortsette reisen, ble mannskapet fra det forliste skipet fordelt p� de gjenv�rende fire skipene.

Magellanstredet

Det var blitt oktober 1520 da Magellan fortsatte � lete etter passasjen. Endelig 21. oktober fant han innl�pet! Passasjen var som en labyrint, full av bukter, viker og fjorder. Det var mange steder det var lett � velge feil. Om natten, da skipene l� til ankers, kunne de se blafrende lys fra land, s� landet ble kalt Ildlandet (Det heter det den dag i dag). Lyset var skinnet fra lokal-befolkningens ildsteder. Det tok 38 dager � lete seg gjennom stredet. I dag heter dette farlige stredet Magellanstredet.

Da de hadde kommet seg gjennom den utmattende labyrinten, �pnet et hav seg foran dem. Det var godt v�r, havet l� stille og blankt, og de kalte det derfor Stillehavet. Men det var bare 3 av de 4 gjenv�rende skipene som fortsatte ferden. Det beste skipet i fl�ten, som underveis i stredet var blitt sendt ut for � unders�ke en fjord, dukket aldri opp igjen. Skipet hadde snudd og satt kursen mot Spania.

Stillehavet krysses

I tillegg til dette tapet var det et problem til. Magellan hadde tidlig p� ferden oppdaget at han hadde f�tt med seg mindre forsyninger enn han hadde bestilt og f�tt registrert som losset ombord. Han var blitt lurt i Spania. Likevel valgte han � fortsette. 28. november 1520 la han avsted med 200 mann for � krysse Stillehavet. Han regnet med � krysse Stillehavet p� noen uker, og satset p� at det skulle g� med de begrensede matrasjonene. Men reisen over Stillehavet skulle ta over 100 dager, og mannskapet hadde etter hvert verken mat eller ferskvann igjen. Antonio Pigafetta var en av deltagerne p� ekspedisjonen, en italiensk rikmann og eventyrer som betalte for � f� bli med. I sin dagbok skriver han at de m�tte spise skipskavring som var smuldret opp til mel og var full av mark. Rotter ble s� ettertraktet at fangede dyr kunne selges til en halv gull-dukat. De m�tte ogs� ty til sagflis og l�rbiter bl�tt opp i vann. Mange fikk skj�rbuk og d�de. F�r man oppdaget sammenhengen mellom skj�rbuk og mangelen p� tilgang p� frukt og gr�nnsaker var sykdommen utbredt om bord p� langveisfarende skuter.

Den valgte ruten var uheldig. Skipene seilte forbi de fleste av stillehavs�yene uten at mannskapet kunne se dem, ettersom �yene ble liggende under horisonten s�r for dem. Den 6. mars 1521 s� de land. De kom til �ya som i dag heter Guam, helt vest i Stillehavet. Her gikk de i land og m�tte �ybefolkningen, som var vennlige og gav de utsultede langveisfarende mat. Men fra skipene stjal de som ravner alt de kunne komme over av l�s�re, b�de tauverk og lettb�ter. Det ble raskt en fiendtlig stemning mellom �yboerne og sj�mennene, og Magellan forlot raskt �ya, som han kalte Tyve�ya, etter f�rst � ha brent ned n�rmeste landsby og t�mt landsbyens lager for forsyninger til den videre reise.

Filippinene. Magellans d�d

16. mars 1521 kom de fram til Filippinene. De var n� 150 mann igjen. 50 mann var d�de av skj�rbuk. Magellans tjener, malayen som Magellan hadde kj�pt som slave p� sin reise til Malakka og gitt navnet Enrique, kunne fortelle at han kunne kommunisere med dem. Malay var nemlig regionens handelsspr�k. Kapteinen forsto at Krydder�yene ikke kunne v�re langt unna. Etter et kort opphold p� en av �yene �st i Filippinene, seilte Magellan inn i �yriket i en s�rlig passasje, og gikk i land p� �ya Cebu. Rajah Humabon, herskeren p� Cebu, tok vel imot sj�mennene, og det oppsto et vennskap mellom ham og Magellan. Rajahen ble presentert for den kristne Gud, og som tegn p� sitt vennskap og tillit til de nyankomne lot han seg selv og hele familien omvende og d�pe. Men deretter m�tte ogs� Magellan yte noe for vennskapet. Rajahen av Cebu var i krig med h�vding Lapu-Lapu p� nabo�ya Mactan, og Magellan ble bedt om � hjelpe. Magellan stilte opp, i trygg forvissning om at spanjolenes rustninger ville beskytte dem og deres skytev�pen raskt ville drive fienden p� flukt. Men slik skulle det ikke g�. Der de fors�kte � g� i land var det langgrunt, og skuta med v�pnede spanjoler kunne ikke seile helt til land. De m�tte vasse et godt stykke i tunge rustninger, og f�r de kom til land m�tte de et utall fryktl�se krigere, som ikke lot seg skremme av de fremmede med de smellende v�pnene. Under retretten ble 8 av spanjolene hugget ned og drept, blant dem Magellan selv. Lapu-Lapu er i nyere tid blitt gjort til Filippinenes nasjonalhelt.

Tilbake p� Cebu ble Sebastian del Cano valgt til ny kaptein for ekspedisjonen. Men situasjonen var kritisk, og ekspedisjonsmedlemmene lurte p� hva de n� skulle gj�re. Fiaskoen mot Cebus fiender f�rte til at vennskapet mellom Rajahen av Cebu og de gjenv�rende spanjolene kj�lnet. Rajahen vendte seg bort fra kristendommen, de hvites makt var likevel ikke guddommelig. Magellan hadde i sitt testamente erkl�rt at hans malayiske slave Enrique skulle gis friheten n�r han d�de Men han ble sett p� som s� viktig som tolk, at del Cano likevel ikke ville sette ham fri. Enrique allierte seg med Rajah Humabon, og 30 av spanjolene ble lokket i en felle. De ble invitert i land p� en fest, og Enrique var som vanlig med som "tolk". Men under festen ble alle spanjolene myrdet, og Enrique forsvant. De gjenv�rende spanjolene skj�nte det var p� tide � forlate Cebu, her var de ikke �nsket lengre. Det var n� s� f� folk igjen at de ble samlet p� to av skutene, og den d�rligste skuta ble brent.^{[trenger referanse]}

Til Brunei og Krydder�yene

N� fortsatte de to skipene som var igjen under ledelse av Del Cano mot vest. De skaffet seg loser som f�rte dem til Brunei p� Borneo. Der ble de tatt vel imot av sultanen av Brunei,som overveldet del Cano og hans menn med sin rikdom og praktfullt dekorerte parade-elefanter. De fikk handlet til seg store mengder kryddernellik. De fikk vite at Molukkene l� s�r�st for dem, og etter en seilas i den angitte retning n�dde de endelig sitt m�l. De gikk i land i Tidore p� Molukkene.

Sultanen av Tidore var i strid med sultanen av Ternate, hvor portugiserne hadde sin handelsstasjon. Derfor kunne de f�le seg ganske trygge. Skipene ble fullastet med krydder, som ville gi dem og den spanske kongen stor fortjeneste dersom skutene n�dde tilbake til Spania.

Hjemreisen

Reisens m�l var n�dd. Men hvordan ekspedisjonen skulle komme seg tilbake til Spania var ikke klarlagt. Del Cano ville fortsette vestover rundt Afrika til Spania. Det andre skipet var i s� d�rlig stand at det m�tte v�re igjen for � tette lekkasjer. Kapteinen mente det deretter ville v�re lettere � seile tilbake over Stillehavet via Magellanstredet og tilbake til Spania. De ble enige om � seile hver sin vei. Del Cano satte avsted med 60 mann videre vestover over Indiahavet, rundt Kapp det gode h�p og opp langs Vest-Afrikakysten tilbake til Spania. Skipet som snudde seilte ganske langt nordover i fors�k p� � finne gunstige vinder og havstr�mmer, og kom helt opp til kysten av Japan f�r de m�tte gi opp. Den kontinuerlige motvinden tvang mannskapet til � snu og seile tilbake til Krydder�yene. Denne gangen var de ikke like heldige. De ble oppdaget av portugiserne og tatt til fange. Bare 4 av skipets 55 mann lyktes tilslutt � vende tilbake til Spania i 1525.

Del Cano satte kursen mot vest over det s�rlige Indiahavet for � unng� portugiserne nord i havet. P� Natalkysten i S�r-Afrika gikk de i land for � skaffe forsyninger. Her er det funnet en merkestein satt opp av del Cano. Opp langs Afrikas vestkyst holdt de �ynene oppe for � unng� portugisiske skip, og holdt seg godt unna straks de s� noen. De n�dde Kapp Verde-�yene som det siste stopp f�r Spania uten � ha blitt avsl�rt. Men der holdt det p� � g� galt. Der utgav de seg for � komme fra Amerika. Men et av mannskapet betalte for drikkevarer p� land med en pose krydder, og portugisernes mistenksomhet ble vakt, og mannen ble arrestert. Havnens tollere la opp til en �yeblikkelig inspeksjon av lasten om bord i skuta. Men mannskapet om bord ble varslet og kastet loss f�r b�ten med tollere n�dde fram, og skipet kom seg unna i siste liten. Del Cano m�tte etterlate seg 13 mann som ikke rakk tilbake til skipet i tide.

Hjemkomst

6. september 1522 kom skipet Victoria tilbake til Spania. Om bord var det bare 18 mann igjen, av de 260-280 som hadde reist ut. Av de 60 som hadde fulgt med del Cano fra Krydder�yene, var 29 mann d�de av skj�rbuk, mens 13 var igjen som fanger p� Kapp Verde-�yene. Blant de 18 hjemvendte var ogs� Pigafetta med sine nedtegnelser. Men det var likevel ikke hans dagboknotater som gjorde reisen ber�mt i samtiden. De overlevende ble grundig intervjuet av en kongelig notarius, og rapporten som deretter ble offentliggjort vakte stor oppsikt. Pigafettas dagbok ble gjenoppdaget i nyere tid og utgitt i bokform, ogs� i norsk oversettelse.

Reisen hadde tatt tre �r. Sebastian del Cano og hans menn ble hyllet som helter, og Ferdinand Magellan ble nesten glemt. Krydderet som de hadde med seg var verdt s� mye at det var nok til � dekke alle utgiftene til hele ekspedisjonen, og enda var det et solid overskudd. Men mannskapet ble d�rlig betalt, bare del Cano ble godt bel�nnet. Han ble adlet, og fikk sitt eget v�penskjold der hans reise jorden rundt ble hedret.

Ettervirkninger

I 1525 sendte Karl I. ut en ny og st�rre ekspedisjon for � f�lge den samme ruten som Magellan hadde tatt over Stillehavet. Men denne ekspedisjonen lyktes ikke; mange skip gikk ned, og de gjenv�rende ble tatt i arrest straks de n�dde Molukkene i 1526. Etter lengre forhandlinger mellom Spania og Portugal sa Spania fra seg alle rettigheter p� Krydder�yene i 1529, og de fangetagne spanjolene ble etter hvert sluppet fri og sendt hjem. De f� overlevende kom hjem etter mange viderverdigheter om bord p� portugisiske skip i 1532-33.

Filippinene, som portugiserne ikke s� p� som noe av verdi, fikk Spania beholde. �yriket ble bes�kt p� ny i 1544 og kolonisert f�rst i 1565, og fikk da navnet Filippinene etter den dav�rende spanske kong Filip II. �yriket, som spanjolene beholdt til 1898, ble et viktig knutepunkt for handel mellom spanjolene og kineserne, som str�mmet til fra nordvest og tilb�d sitt porselen og sin silke mot Mexicos s�lv. Det ble opprettet en handelsrute over Stillehavet mellom Mexicos havneby Acapulco og den nye kolonien Manila nord p� Filippinene. Manila fikk raskt en stor befolkning med kinesiske handelsmenn som fallb�d sine varer. Store mengder s�lv ble skipet ut mot vest, mens silke og porselen kom tilbake til Mexico fra �sten. � seile om Magellanstredet var for langt og risikabelt. Varer fra Kina som skulle videre til Spania ble fraktet over land til Mexicogulfen og fraktet videre over Atlanteren derfra. Ideen til Magellan ble forlatt. Men Magellans og Del Canos reise var en prestasjon det skulle g� mer enn 50 �r f�r noen andre gjorde etter (Francis Drakes reise 1577-80).

Ferdinand Magellans verdensomseiling