Romulus og Remus

Faustulus (til høyre) finner Romulus og Remus med hunnulven (lupa) og hakkespetten, Rhea Silvia og elveguden Tiberinus. Maleri av Peter Paul Rubens, ca. 1616 (Kapitolmuseene i Roma).

Romulus og Remus var sagnskikkelser, ifølge tradisjonen Romas grunnleggere, og etter sigende sønner av den romerske krigsguden Mars og vestalinnen Rhea Silvia, datter av Numitor, konge i Alba Longa. De skal ha levd på 700-tallet f.Kr. Ifølge ulike versjoner av sagnet om dem, nedskrevet av Plutark og Titus Livius, tjente Romulus som den første kongen av Roma. Som spedbarn ble de satt ut av sin morfars bror Amulius, som selv strebet etter Alba Longas trone. Spedbarna ble funnet ved Tiberens bredd av en hunnulv (lupa) som tok vare på dem og fremdeles er ett av symbolene på Roma.

Mynt med hunnulven, Romulus og Remus.

Romulus drepte Remus i en krangel om hvor deres fremtidige by skulle ligge, og skal ha oppkalt den etter seg selv. Han opprettet de romerske legionene og det romerske senatet. Han lot bortføre kvinnene fra sabinerstammen («sabinerinnerovet»), slik at sabinere som holdt til på Quirinalhøyden, og romerne bosatt på Palatinhøyden, ble til ett folk ved inngifte. Etter Romulus' død ble han ved apoteose oppfattet som sabinernes gud Quirinus.

Venstre panel av Franks-skrinet med sagnet om Romulus og Remus i runer, 700-850 e.Kr.

Bakgrunnen

Romulus’ morfar het Numitor og var konge av Alba Longa som antikkens historikere mente var grunnlagt av Æneas' etterkommere. Etter at Numitor kom på tronen, lyktes hans misunnelige yngre bror Amulius å frata ham kongemakten. Amulius sørget også for å få drept Numitors sønn, Aegestus. Numitors datter Rhea Silvia (i noen versjoner kalles hun Ilia) ble tvunget til et liv som vestalinne der hun måtte leve i kyskhet, slik at han ikke risikerte at hun kom til å få barn som kunne true hans posisjon. Men en dag ble hun antastet av krigsguden Mars som gjorde henne gravid, og slik fikk hun tvillingsønnene Romulus og Remus. Amulius fikk spedbarna satt ut for å dø, men kurven de lå i, ble ført nedover Tiberen før den la seg til ro ved bredden.

Snart kom gjeteren Faustulus ned fra sin hytte på Palatinhøyden og fikk øye på hunnulven som lot to spedbarn die seg. Stedet ble siden markert med et fikentre (ficus Ruminalis - enten af ruma = bryst eller av det etruskiske navnet Ruma, der var opphav til begge tvillingenes navn) som en helligdom. Treet var angivelig borte på Ovids tid. Oppe i skråningen lå gjeterens hytte (casa Romuli = Romulus' hus), mens gjeterens kone, Acca Larentia, tok seg av guttene i oppveksten. Hunnulven forsvant ut av historien for godt. Acca Larentia ble senere opphøyd til gudinne, og en årlig fest 23. desember, Larentalia, innstiftet til hennes ære. Den ble feiret der Acca Larentia angivelig lå gravlagt ved Velabrum, dalsøkket der dette forente seg med Nova Via (= Nyveien), den gang like utenfor Roma, men nær porta Romanula.

Greske historikere som gjerne ville knytte tvillingbrødrene til Æneas, beskrev dem skiftevis som sønnene hans, eller sønner av trojanerinnen Romé, eller som Æneas' barnebarn, født av datteren hans som de kalte Ilia. Pleiemoren Acca Larentia omtales i noen kilder som lupa, som på latin betyr både «hunnulv» og «prostituert». Som prostituert var hun ifølge ett sagn en av Romas f�rste betydelige velgj�rere, som hadde lagt seg opp en formue og testamenterte denne til byen. Et annet sagn forteller at oppsynsmannen ved Mars-tempelet en gang kjedet seg og spilte terning med Mars om to gevinster: Et m�ltid og en kvinne. Guden vant, og oppsynsmannen satte frem et uts�kt m�ltid p� alteret, der det forsvant i et plutselig lynglimt. Han lot den vakre Acca Larentia overnatte i tempelet, der Mars fortalte henne at hun ville f� sin bel�nning av den f�rste mann hun traff p� neste morgen. Mannen - i noen versjoner ung og vakker, i andre gammel og f�l - giftet seg med henne, d�de og etterlot henne sin formue, som hun i sin tur etterlot byen. If�lge den tredje versjonen som ogs� er den mest kjente, var Acca Laurentia gjeteren Faustulus' kone og tvillingenes pleiemor. En senere versjon skildrer henne som mor til tolv s�nner. I stedet for en s�nn som d�de, tok hun Romulus til seg, et sagn som skulle forklare at det var tolv medlemmer i presteskapet Arval-br�drene (Fratres arvales = �Markenes br�dre�), som Augustus gjenopplivet, og som var i virksomhet frem til Theodosius Is tid. Presteskapet skal ha v�rt innstiftet av Acca Larentia som korngudinne.

Guttene vokste opp, og i 18-�rsalderen vendte de tilbake til Alba Longa, ledet et v�pnet oppr�r og befridde befolkningen for Amulius som ble drept. I stedet kom morfaren deres, Numitor, p� tronen igjen.

Hunnulven som ammer tvillingene Romulus og Remus.

Kirken San Giorgio in Velabro, i dals�kket Velabrum der hunnulven angivelig fant tvillingene.

Grunnleggelsen av Roma

Tvillingene forlot deretter Alba Longa og dro tilbake til stedet ved Tiberen der de var vokst opp. For � finne ut hvor gudene �nsket de skulle grunnlegge en by, tok de auspisier, Romulus p� Palatinh�yden, mens Remulus foretrakk Aventinh�yden. Som augurer besluttet de � la fuglenes flukt avgj�re. If�lge Livius var Remus f�rst til � motta et varsel i form av seks gribber. Straks fikk Romulus �ye p� tolv. Begge f�lte seg if�lge Livius utpekt til � v�re konge: Remus fordi han mottok det f�rste j�rtegnet, Romulus fordi han s� flest gribber. Det endte med en sl�sskamp br�drene imellom, og Remus ble drept. Stedet p� Palatinh�yden der Romulus tok sine varsler, var i antikken et kjent sted, kalt auguraculum.

Mer popul�r var den versjonen der Remus hoppet over bymuren Romulus var g�tt i gang med � bygge, og at Romulus drepte ham med ordene: �Slik skal det g� alle som pr�ver � ta seg over murene v�re!� Nok en versjon fortelles av Ovid i Fasti, der Romulus fant linjen som bymuren skule bygges langs ved � rekke en plogfure rundt Palatinh�yden. En helt hvit ku og en stut ble spent for plogen. Dette var opprinnelsen til Romas pomerium, grenselinjen angivelig beskyttet av sin tilknytning til det guddommelige. Uansett versjon ble Romas f�dselsdag lagt til 21. april. �rstallet er omdiskutert, men Ciceros venn Titus Pomponius Atticus (110-32 f.Kr.) mente grunnleggelsen skjedde i �ret som etter v�r tidsregning er 753 f.Kr. Den l�rde Marcus Terentius Varro sa seg enig, og arkeologiske funn viser at h�yden ble bebygget rundt �r 750 f.Kr.

Hvert �r ble 21. april feiret ved en h�ytidelig, eldgammel seremoni kalt Parilia eller Palilia, viet til gjetergudinnen Pales, og egentlig en renselsesseremoni for gjetere, husdyr og staller. Den ble f�rst feiret av Romas tidlige konger, siden av pontifex maximus eller ypperstepresten. Vestalinnene delte ut str�, og aske og blod fra offerdyr. Stallene ble feid rene, dyrene pyntet, og det ble delt ut mat. Festdeltakerne hoppet tre ganger over et b�l.

Remus' grav var kjent som Remoria eller Remuria, og l� p� Aventinh�yden. Hytten p� Palatinh�yden som angivelig var hjemmet til Romulus, ble omsorgsfullt vedlikeholdt gjennom �rhundrene, og foran Apollons tempel p� Palatinerh�yden stod i antikken det eldgamle alteret kjent som Roma quadrata. I Fasti forteller Ovid at alteret var bygd av en enkelt, firkantet stein, og under denne skulle Romulus ha gjemt ett eksemplar av alle ting som finnes i verden.

Antikkens myte om Romulus ble en del av romernes liv, og Augustus pr�vde � fremst� som den gjenoppst�tte Romulus i et s� � si nygrunnlagt Roma. Etter Varros kronologi styrte Romulus byen fra 753 til 717 f.Kr. Han innstiftet en forsamling p� hundre medlemmer, kalt patres (fedre); etterkommerne deres ble kjent som patrisiere. Almuen fikk sin egen forsamling som Romulus ga lover for. Ute i byen forlangte han at tolv liktorer skulle g� foran ham. Han gjorde gjelet mellom Kapitolh�ydens to h�ydepunkter til asyl for �en broket skare av folk fra nabotraktene, en forvirret blanding av frie menn og slaver p� jakt etter noe nytt,� hevder Livius. Det var f� kvinner blant disse, s� Romulus la til rette for sabinerinnerovet for � skaffe byen sin kvinner nok. Dette kvinnerovet utl�ste sabinerkrigen, der vestalinnen Tarpeia slapp sabinerne inn i sitadellet p� Kapitolh�yden slik at romere og sabinere st�tte sammen i juvet som skiller Palatin fra Kapitol. Etter denne kampen mellom to nabofolk ble de to stammene enige om � forenes i ett folkeslag, quiriterne, oppkalt etter guden Quirinus som Romulus ble assosiert med etter sin d�d.

Krigen med sabinerne

If�lge Livius var Titus Tatius samtidig med Romulus, og konge over sabinerne. Etter at det ble stor overvekt av mannlige innbyggere i Roma, ble nabostammen sabinerne invitert p� fest. Der r�vet romerne til seg de unge og angivelig ugifte sabinerkvinnene. Angivelig var Hersilia den eneste gifte kvinnen blant de r�vede kvinnene, og henne giftet Romulus seg med.

Kvinnenes p�r�rende forlangte at Titus Tatius skulle ta aff�re, og han erkl�rte romerne krig for � f� kvinnene hjem.

Egerias kilde ved via Appia i Roma.

Romerinnen Tarpeia la merke til armringene av gull som sabinerne bar rundt sin venstre arm. Hun fikk en av sine piker til � avtale et m�te med kong Tatius, og lovet � slippe ham inn i sitadellet p� Kapitolh�yden, om hun til gjengjeld fikk det sabinerne hadde p� venstre arm. Tatius lovet henne dette, og som avtalt forr�dte hun Roma og slapp inn de sabinske mennene en sen nattetime. Etterp� forlangte hun sin bel�nning. If�lge �n versjon ga sabinerne henne det de hadde p� sin venstre arm - ikke gullet hun �nsket seg, men skjoldene, som de dynget opp� henne til hun d�de av det. Men i en annen versjon sviktet Tarpeia slett ikke hjembyen sin, men innviet Romulus i sin plan om � lokke sabinerne til � gi fra seg skjoldene sine, slik at de i mindre grad kunne verge seg mot romerne. If�lge Lucius Calpurnius Piso Frugi var det da hun sa at hun �nsket skjoldene - ikke armringene deres - at Tatius og hans menn i sinne tok livet av henne. Dette ville i s� fall forklare hvorfor graven hennes der hun falt, ble vedlikeholdt, og hvert �r t�mte romerne if�lge Piso et drikkoffer der. Plutark spant videre p� dette, og foreslo at siden Kapitolh�yden fikk sitt navn fordi det angivelig ble funnet et menneskehode der da Jupiter-tempelet ble reist, kunne det dreie seg om Tarpeias hode, ettersom kong Tarquinius angivelig fikk henne gravd opp og flyttet til en annen grav. Plutark avviste samtidig at Tarpeia var datter av kong Tatius og tvunget til � leve i ekteskap med Romulus.

Livius omskrev historien slik at Tarpeia m�tte Tatius da hun var utenfor bymuren for � hente vann til ofringene. Varro tilf�yde at hun var vestalinne, og if�lge Plutark var det faktisk en Tarpeia blant de f�rste vestalinnene. Dette forklarer hvorfor hun hentet vann utenfor bymuren, for vestalinnene brukte ikke br�nnvann, men vann fra levende kildespring - i Roma enten Egeria-kilden eller Camenae utenfor porta Capena.

I �n versjon oppgis Tarpeia � v�re kommandant p� Kapitolh�yden. Plutark avviser dette og retter det til at Tarpeia var kommandantens datter, og forr�dte Roma til Tatius av griskhet etter gullet i sabinernes halskjeder - her nevnes ikke armringer, heller ikke skjold, s� det er gullet hun knuses under. Dette minner om sagnet om Demonike fra Efesos som ble knust under vekt av gullsmykkene hun oppga som sin pris for � forr�de hjembyen sin til galleren Brennus. Den greske dikteren Simylos hadde nok Demonike i tankene da han skrev at Tarpeia var skyld i at Romas murer falt, og at gallerne hun hadde forr�dt byen sin til fordi hun var forelsket i lederen deres, drepte henne med skjoldene sine.

En annen versjon av sagnet om Tarpeia forteller at hun som straff for sitt svik ble kastet ned fra Kapitolh�ydens klipper, og at stedet er oppkalt etter henne, Rupes Tarpeia (�Den tarpeiske klippe�). Kapitolh�yden ble iblant kalt Tarpeius Mons. Klippene de d�dsd�mte ble kastet utfor, snur mot den n�v�rende piazza della Consolazione.

Livet etter grunnleggelsen av Roma

Etter fem �r med felles styre ble Tatius drept av fremmede utsendinger, og Romulus ble enekonge over romerne. Han innf�rte lover som skulle hindre ekteskapsbrudd og mord. Som konge i Roma var han byens �verste general og byens �verste dommer.

Under Romulus' administrasjon ble folket i Roma delt inn i tre stammer: en for latinere (Ramnes), en annen for sabinerne (Tities) og en tredje for etruskere (Luceres). Disse tre stammene ble romerne. Hver av disse stammene hadde en tribun som representerte deres respektive stammer i alle sivile, religi�se og milit�re aff�rer. N�r de var i byen, var de magistrater over stammene og utf�rte offer p� deres vegne, og i krigstider var de Romas milit�re kommandanter. Ramnesene tok sitt navn fra Romulus, titiesene tok sitt navn fra Titus Tatius og luceresene tok sitt navn fra det etruskiske navnet for �re.^{[trenger referanse]}

Som grunnlag for Comitia Curiate delte Romulus hver av de tre stammene inn i ti curiae. Disse tretti curiae tok sine navn etter de tretti sabinerkvinnene Romulus og hans menn hadde bortf�rt. Hver av de individuelle curia ble s� igjen delt inn i ti gentes som dannet grunnlaget for nomen i romersk navneskikk. N�r Romulus samlet Comitia Curiate og fremla sine eller andres forslag for godkjennelse, ville de ti gentes innenfor hver curia avlegge stemme etter et system som danner grunnlaget for det moderne valgmannssystemet i USA.^{[trenger referanse]}

Romulus opprettet en personlig livvakt for seg selv kalt celeres, best�ende av Romas tre hundre beste ryttere under kommando av tribunen for ramnes-stammen. Celeres tok sitt navn fra sin leder, en n�r venne av Romulus som het Celers som hjalp ham med � drepe Remus og grunnlegge byen Roma. Denne spesielle milit�re enheten fungerte veldig likt pretorianergarden til Augustus, da den var ansvarlig for Romulus' personlige sikkerhet og for sikkerheten til Roma mens legionene var p� grensene. Forholdet mellom Romulus og hans tribun var ogs� lignende forholdet mellom den romerske diktator og hans Magister Equitum. Celers, som Celerum Tribune, ble regnet som nestkommanderende i staten, og i Romulus' frav�r hadde han retten til � sammenkalle Comitia og kommandere arm�ene.^{[trenger referanse]}

Romulus skal ha underlagt seg store områder i Italia og anlagt kolonier. Men noen forteller at han med årene ble tyrannisk og ignorerte de lovene han selv hadde vedtatt. Han skal iblant ha handlet uten folkets og senatets godkjennelse, latt sine menn mishandle borgere han var misnøyd med, og beordret andre kastet i døden fra den tarpeiske klippe.

Død, oppstandelse og etterfølgere

Romulus' liv endte i det 28. året av hans styre med en overnaturlig forsvinning under en storm. Etterpå var Romulus ikke å finne noe sted, og en senator opplyste at han hadde sett stormkastene blåse Romulus opp i himmelen. Angivelig hadde Romulus ropt at han skulle bo hos gudene, og at folket skulle tilbe ham som sabinernes gud Quirinus. Romerne fikk da reist et tempel på høyden hvor senatoren skulle ha sett Romulus stige til himmels, Quirinalhøyden. Tempelet må ha stått på Collis Salutaris (mellom våre dagers via delle Quattro Fontane og via della Dataria), ovenfor det eldgamle tempelet for gudinnen Flora.

Plutark gjengir sagnet om Romulus' himmelfart med en viss skepsis:

Det var det trettisyvende år, talt fra grunnleggelsen av Roma, at Romulus som da hersket, på den femte dagen av måneden juli, gjorde det som kalles Capriotine Nones, gav et offentlig offer på geitemyren, foran åsynet til senatet og folket i Roma. Plutselig ble himmelen mørkere, en tykk sky av storm og regn senket seg på jorden. Vanlige folk flyktet i redsel og ble spredt, og i denne virvelvinden forsvant Romulus, hans legeme ble aldri funnet, verken levende eller død. Mistanken rettes i dag mot patrisierne, og rykter gikk blant folket om at de, redde for kongelig styre, forsterket nylig av Romulus' vekslende holdning mot dem, hadde rottet seg sammen mot hans liv og fjernet ham, slik at de kunne ta styret i egne hender. Denne mistanken forsøkte de å roe ned ved å ære Romulus som en gud, som en som ikke er død, men har gått over i en høyere tilstand. Og Proculus, en mann en skal legge merke til, avla ed på at han så Romulus tatt opp til himmelen i sin rustning og antrekk, og hørte ham, idet han steg opp, rope at de heretter skulle kalle ham ved navnet Quirinus.

Plutark

Titus Livius' versjon:

Så begynte noen stemmer å proklamere Romulus' guddommelighet. Ropet steg, og til slutt hyllet alle de tilstedeværende ham som en gud og sønn av en gud, og ba til ham om alltid å være nådig og beskytte sine barn. Men selv ved denne store anledningen var der, tror jeg, noen få som ikke trodde, og som i hemmelighet fastholdt at kongen hadde blitt revet i stykker av senatorene. Ved alle anledninger gikk fortellingen rundt, men i ulike versjoner. Men det hadde liten betydning, fordi ærefrykt og respekt for Romulus' storhet satte segl på den andre versjonen av hans endelikt, som oppnådde ytterligere troverdighet ved den betimelige handlingen til en viss Julius Proculus, en mann, blir vi fortalt, æret for sine vise råd i viktige saker. Tapet av kongen hadde etterlatt folket i en urolig tilstand, mistenksomme overfor senatorene, og Proculus, klar over deres truende humør, fikk det lure innfallet å tale til forsamlingen. «Romulus», erklærte han, '«'far av vår by steg ned fra himmelen ved daggry i morges og stod foran meg. Med ærefrykt stod jeg foran ham, og ba om lov til å se på hans ansikt uten synd. Gå, sa han, og fortell romerne at ved himmelens vilje skal mitt Roma bli verdens hovedstad. Lær dem å være soldater. La dem vite, og lære sine barn, at ingen makt på jorden kan stå imot Romas våpen. Etter å ha talt disse ord, ble han igjen mottatt i himmelen.»

Titus Livius

Som guden Quirinus sluttet Romulus seg til Jupiter og Mars i «den arkaiske triade». Quirinus ble avbildet som en skjegget kriger i både religiøs og militærbekledning med et hevet spyd. På den måten ble han sett på som en krigsgud, og som styrken til det romerske folk, men enda viktigere som det guddommelige uttrykk for byen Roma selv. Quirinus fikk en Flamen Maiores kalt Flamen Quirinalis som fulgte med på tilbedelsen av ham og ritualene. Romerne kalte seg til og med quirites til hans ære. Etter sin død ble Romulus etterfulgt av Numa Pompilius som den andre kongen av Roma.

I middelalderen mente romerne at Romulus lå gravlagt i en gammel pyramide, som senere pave Alexander VI Borgia rev da han lot bygge kirken Santa Maria in Traspotina.

Tvillinger og utburder

Tvillinger var et utbredt mytisk tema i antikken, jfr Poseidons og Tyros tvillingsønner Pelias og Neleus, dioskurene i Hellas og Amfion og Zethos i Theben. Likeså historiene om spedbarn som settes ut, men reddes av andre, slik som kong Sargon av Akkad, Moses og Perseus.

Faktisitet

Flere ting tyder på at denne opprinnelsesmyten oppstod i det fjerde århundre f.Kr, og at byen ikke fikk navnet Roma før lenge etter grunnleggelsen.

Litteratur

Prim�rkilder

• rundt �r 100 Plutark: Romulus liv, Numa Pompilius, Camillus
• rundt �r 10 Titus Livius: Romas tidlige historie)

Sekund�re kilder

• rundt 40 f.Kr. Cicero: Republikken VI, 22: Scipios dr�m
• rundt �r 20 Dionysios fra Halikarnassos: L. 2, Romersk historie (Bok I)
• rundt �r 100 Florus (Bok I, I)
• rundt �r 200 Dio Cassius