Den skandinaviske myntunion
Den skandinaviske myntunion (SMU) (fra 1873 for Sverige og Danmark, 1875 for Norge, til 1914 reelt og 1972 formelt) var en monet�r union mellom de tre skandinaviske landene, basert p� gullstandard. Myntunionen innebar faste vekslingskurser mellom medlemslandenes valutaer, samt at hver av de tre valutaene var gyldig betalingsmiddel i alle tre landene. B�de mynter og sedler var konvertible til gull i henhold til en gullmyntfot p� 0,403 gram gull per krone.
Overblikk
[rediger | rediger kilde]Konvensjonen om den skandinaviske myntunion ble uten s�rlig motstand vedtatt av den svenske og av den danske nasjonalforsamlingen, og tr�dte i kraft den 27. mai 1873.[1]
Den norske regjeringen �nsket at ogs� Norge skulle tiltre unionen, men et knapt flertall i Stortinget avviste konvensjonen den 8. mai 1873. Norge var p� den tiden i personalunion med Sverige, men hadde utstrakt indre selvstyre og derunder fulgte kontroll over egen valuta.[2] Derfor kunne Stortinget avgj�re norsk medlemskap i myntunionen, til forskjell fra andre utenrikspolitiske anliggende. F�rst to �r senere, den 16. oktober 1875, vedtok Stortinget at Norge skulle tiltre konvensjonen ved en tilleggskonvensjon.
Konvensjonen innebar en overgang fra s�lvstandard og til gullstandard, og for Norges del et skifte i regnesystem: fra tolvtallsystemet til titallsystemet.
F�r myntunionen hadde Sverige hatt riksdaler og skilling, som ble byttet ut med svenske kroner og �re. Danske kroner og �re erstattet rigsbankdaler og skilling. Da Norge ble med var norske kroner og �re allerede innf�rt, men var kombinert i noen f� �r med speciedaler og skilling. Enkelte norske mynter var f.eks. p�lydende 10 kr / 2� SP, eller 1 kr / 30 Sk.
I 1905 ble unionen mellom Norge og Sverige oppl�st, men dette hadde ingen innvirkning p� samarbeidet i myntunionen. Det som veltet myntunionen var i stedet innf�ringen av papirmyntfot og trykking av danske og norske pengesedler under pari fra 1915, og utbruddet av den 1. verdenskrig med preging av danske og norske mynter i jern fra 1917. Jernmyntene ble riktignok fremstilt med hjemmel i en tilleggsbestemmelse til myntunionen, men ble fra 1924 ikke godtatt som betalingsmiddel i Sverige, som hadde en sterkere �konomi og gjenopprettet gullstandarden i 1924. Formelt sett ble myntunionen f�rst opphevet i 1972.
Islandske kroner er en avledning av danske kroner, og ble innf�rt etter at landet fikk suverenitet i 1918.
Den internasjonale bakgrunnen for unionen
[rediger | rediger kilde]P� midten av 1800-tallet var europeiske nasjonal�konomer og politikere opptatt � fremme frihandel, og derfor lette de etter virkemidler innenfor pengepolitikken som kunne bidra til � lette verdenshandelen. Tre viktige eksempler p� slike virkemidler var � opprette myntunioner og endre grunnlaget for regnesystem og metallstandard.
Regnesystem: fra tolvtall- til titallsystem
[rediger | rediger kilde]Utover 1800-tallet valgte stadig flere land � innf�re titallsystemet som regnesystem, slik Frankrike hadde gjort allerede i 1799, i revolusjonsperioden. Dette skjedde parallelt med en �kende standardisering av m�leenheter for vekt og lengde.[3]
De europeiske valutaene brukte p� dette tidspunktet en rekke forskjellige regnesystem. For eksempel var den norske spesiedaleren delt i fem ort, som igjen var delt i 24 skilling, mens den danske rigsdaleren var delt p� f�lgende m�te: 1 rigsdaler = 6 mark, 1 mark = 16 skilling, 1 skilling = 12 penning.
Titallssystem ble av dets tilhengere ansett for � v�re enklere � h�ndtere enn f.eks. tolvtallssystemet. Og ved en standardisering av regnesystem �nsket man � gj�re omregninger mellom ulike lands valutaer enklere.[4]
Metallstandard: overgang til gull
[rediger | rediger kilde]Utover 1800-tallet endret stadig flere lands valutaer sin metallstandard fra s�lv til gull.
Metallstandard innebar at man knyttet verdien av en valuta direkte til markedsverdien av ett eller flere typer metall, ved � la mynter inneholde en viss mengde metall som de seddelutgivende bankene forpliktet seg til � veksle sedler inn i. Dette ble vurdert som fordelaktig da prisene p� edelmetall ble ansett for � v�re mer stabile enn prisene p� andre typer varer. Denne antatte stabiliteten skulle bidra til � styrke folks tillit til penger.
Fram til starten av 1870-tallet var bare Storbritannia knyttet til gullstandarden, mens andre lands valutaer l� enten p� s�lvstandard eller bimetallisme (her: b�de gull og s�lv).[5] Utover p� 1860-tallet ble det �kende enighet blant nasjonal�konomer om at en ren gullstandard hadde fordeler framfor alternativene. De mente at gullprisen holdt seg mer stabil enn s�lvprisen, og at gullets h�ye verdi per mengde vekt bidro til lavere omkostninger ved pengeoverf�ringer.[6]
Da den tyske regjeringen etter samlingen i 1871 bestemte seg for � g� fra s�lv- og over til gullstandard, opplevde myndighetene i de skandinaviske landene et press for � gj�re det samme. �konomer i Skandinavia fryktet at s�lvprisen ville synke idet tyskerne gikk over til gull, og de var redde for at man kunne tape store penger dersom de skandinaviske landene ikke gjennomf�rte overgangen s� raskt som mulig.[7][8]
Myntunioner
[rediger | rediger kilde]Et tredje virkemiddel for � bedre verdenshandelen var opprettelsen av myntunioner. P� 1800-tallet kunne myntunioner etableres ved at deltakerlandene knyttet sine valutaer til samme regne- og metallsystem. Det var ikke n�dvendig med et felles bank- og pengevesen.
Myntunioner ble ansett av �konomer for � v�re av stor nytte for internasjonal handel, da de i likhet med innf�ringen av gullstandard kunne redusere transaksjonskostnader.[4] Tanker om myntunioner hadde v�rt luftet helt siden 1500-tallet, men fikk aktualitet f�rst etter at Frankrike, sammen med Belgia, Italia og Sveits, dannet Den latinske myntunion (LMU) basert p� francen i 1865.[9]
I forlengelse av LMU dr�ftet �konomer i flere land mulighetene for � opprette en universell myntunion.[10] Mange mente at francen var et godt utgangspunkt for et slikt samarbeid. Den norske �konomen og politikeren Ole Jacob Broch var en av disse. Men dr�mmen om en verdensmynt fikk en alvorlig knekk med Frankrikes nederlag mot Preussen i 1871. Med fransk gull finansierte det nyopprettede tyske rike en overgang til gullstandard og samlet sine �tte ulike valutaer, men uten � sette forholdet mellom marken og gull slik at en lett kunne regne det om til franc.[5] Dermed stod man i en situasjon hvor ingen av de store verdensvalutaene (dollaren, francen, marken og pundet) stod i et gunstig omregningsforhold til hverandre.
Den skandinaviske bakgrunnen for unionen
[rediger | rediger kilde]
Stortingets nei til unionen i 1873
[rediger | rediger kilde]Skandinavismens betydning for opprettelsen av den skandinaviske myntunion
[rediger | rediger kilde]Den skandinaviske myntunionen blir ofte trukket fram som et eksempel p� et av f� konkrete resultater av det politiske samarbeidet i Skandinavia p� 1800-tallet. Den svenske historikeren Krim Talia hevder skandinavismens betydning for opprettelsen av SMU er blitt overvurdert i litteraturen, og mener at opprettelsen av unionen f�rst og fremst var knyttet til �konomiske argumenter.[11] Talia skriver at selv om SMU ikke sprang ut fra skandinavismen som s�dan, ble skandinavismen likevel brukt som et retorisk virkemiddel for opprettelsen av unionen av nasjonal�konomer, som f�rst og fremst ans� unionen som et �konomisk gode.[11]
Se ogs�
[rediger | rediger kilde]Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ Reis, J. (1995). «Introduction». International Monetary Systems in a Historical Perspective. London: Macmillan Press. s. 17.
- ^ Talia, Krim (2004). The Scandinavian Currency Union 1873-1924 Studies in Monetary Integration and Disintegration. Stockholm: Stockholm School of Economics. s. 82.
- ^ Nielsen, O. M. (2011). Norvegr: Norges Historie, Bind III 1840-1914. Oslo: Aschehoug. s. 151.
- ^ a b Reis, J. (1995). International Monetary Systems in a Historical Perspective. London: Macmillan Press. s. 5.
- ^ a b M. Flandreau (Desember 1996). «The French Crime of 1873: An Essay on the Emergence of the International Gold Standard, 1870-1800». The Journal of Economic History (4): 862-864.
- ^ Nielsen (2011). Norvegr: Norges Historie, Bind III 1840-1914. Oslo: Aschehoug. s. 72–74.
- ^ Benum, E. (1979). Sentraladministrasjonens historie. Bind 2: 1845-1884. Oslo: Universitetsforlaget. s. 173.
- ^ Talia, Krim (2004). The Scandinavian Currency Union 1873-1924: Studies in Monetary Integration and Disintegration. Stockholm: Stockholm School of Economics. s. 87.
- ^ Stråth, Bo (2005). Union og demokrati. Dei sameinte rika Noreg-Sverige 1814-1905. Oslo: Pax Forlag. s. 155.
- ^ Flandreau, M (1995). Reis, red. Was the Latin Monetary Union a Franc Zone. International Monetary Systems in a Historical Perspective. London: Macmillan Press. s. 72.
- ^ a b Talia (2004). The Scandinavian Currency Union 1873-1924 Studies in Monetary Integration and Disintegration. s. 39.
Eksterne lenker
[rediger | rediger kilde]- Om myntunionen fra Dokpro
- Foredrag om myntunionen fra Norges Bank (død lenke)
- Den pengepolitiske situasjonen i Skandinavia på 1800-tallet Arkivert 5. september 2005 hos Wayback Machine.
- Thomas Larson – Valutaunion Arkivert 8. september 2005 hos Wayback Machine.