Hopp til innhold

Den europeiske union

Rediger lenker
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
«EU» omdirigeres hit. For annen bruk, se EU (andre betydninger).
Den europeiske union Nobels fredspris 2012

Flagg
Flagg

Nasjonalt motto:
Forent i mangfold

Kart over Den europeiske union

InnbyggernavnEU-borger
1. november 1993
HovedstadBrussel, Strasbourg, Luxembourg
TidssoneUTC+0 til +2
Areal
 – Totalt		Rangert som nr. 6.5
4 236 351 km²[1]
Befolkning
 – Totalt		Rangert som nr. 2,5
447 706 209[2] (2020)
Bef.tetthet105,68 innb./km²
HDI0,876 (2011)
Det europ. rådCharles Michel
KommisjonenUrsula von der Leyen
ParlamentetRoberta Metsola
Presidentskap i RådetFrankrike (januar–juni 2022)
Offisielle språk24
ValutaEuro (€) (EUR) (de jure)

Bulgarsk lev
Tsjekkisk koruna
Danske kroner
Ungarsk forint
Polske złoty
Rumensk leu

Svenske kroner
Nasjonaldag9. mai
Nasjonalsang«Til gleden»
Toppnivådomene.eu
Landskode for telefoningen
Den europeiske union på Commons

Den europeiske union (EU) er et traktatfestet statsforbund inngått mellom 27 demokratiske nasjonalstater i Europa. Unionen har sitt historiske opphav i Det europeiske kull- og stålfellesskap som ble stiftet av seks land i 1951. Siden er virkeområdet utvidet til blant annet �konomisk politikk, arbeidsliv, distriktspolitikk, innvandring og milj�politikk. Unionen fikk sitt n�v�rende navn ved Maastricht-traktaten. Unionens forl�pere var EEC og EF.[3][4][5]

EU styres av institusjoner som har f�tt delegert myndighet av medlemslandene, og er b�de overnasjonal og mellomstatlig i sin utforming. Mange saksomr�der h�ndteres mellomstatlig og krever enstemmighet. P� noen saksomr�der har medlemslandene overf�rt myndighet til fellesorganene, det gjelder blant annet handelspolitikk og konkurranseregler som er n�dvendige for det indre marked. P� disse omr�dene er EU overnasjonalt, og et flertall i ministerr�det kan binde medlemsstatene.[6]

EUs sju institusjoner har ulike oppgaver. Medlemslandenes regjeringer m�tes i R�det, mens Europaparlamentet velges direkte av unionsborgerne. Maktfordelingen mellom disse to institusjonene, som er til R�dets fordel, er blant de forhold som har gitt opphav til begrepet �demokratisk underskudd�. Europakommisjonen best�r av en kommiss�r fra hvert medlemsland og er unionens ut�vende organ.[7][8][9]

De viktigste styringsprinsippene er respekt for de nasjonale identiteter, de grunnleggende rettigheter, subsidaritetsprinsippet og �penhet for nye medlemmer.[10]

Det indre marked sikrer fri bevegelighet for personer, varer, tjenester og kapital p� tvers av medlemsstatenes nasjonale grenser. Grensekontroll er dessuten avskaffet innen Schengen-omr�det, samtidig som kontrollen ved de felles yttergrenser er styrket. Unionen forvalter felles handels-, jordbruks- og fiskeripolitikk, og dessuten programmer for distriktsutvikling og sosial og �konomisk utjevning i Europa. I 1999 ble den felleseuropeiske myntenhet, euro, innf�rt. Nitten medlemsstater har g�tt over til euro. Unionen har p� noen omr�der felles utenrikspolitikk i regi av den operative utenrikstjeneste. For utenrikspolitiske sp�rsm�l er det krav om enstemmighet blant medlemsstatene, og den enkelte medlemsstat kan f�re sin egen utenrikspolitikk.

Unionens 27 medlemsstater hadde i 2019 tilsammen ca. 447 millioner innbyggere.[11] Unionen representerer sine medlemsstater i Verdens handelsorganisasjon (WTO) (samtidig som medlemsstatenes respektive WTO-medlemskap opprettholdes), er deltager ved G7-m�ter, og er observat�r i De forente nasjoners (FN) generalforsamling. 21 medlemsstater er tilsluttet Den nordatlantiske allianse (NATO).

I 2012 ble Den europeiske union tildelt Nobels fredspris. Den Norske Nobelkomite begrunnet dette med at �Unionen og dens forl�pere har gjennom mer enn seks ti�r bidratt til � fremme fred og forsoning, demokrati og menneskerettigheter i Europa.�[12]

Historie

[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Den europeiske unions historie

Id�en om europeisk integrasjon

[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Europeisk integrasjon

Tanken om et samlet Europa ble for f�rste gang for alvor lansert i 1923 med Richard Nikolaus von Coudenhove-Kalergis bok Paneuropa, som f�rte til opprettelsen av Pan-Europa-bevegelsen. Pan-Europa-bevegelsen s� for seg et f�deralt, liberalt og demokratisk Europa, idealer som var vanskelige � f� gjennomslag for i en tid der stadig flere land hadde fascistiske eller kommunistiske styresett.[13]

Tidslinje over de viktigste traktatene

[rediger | rediger kilde]
Signert
I kraft
Dokument 		1948
1948
Br�ssel-traktaten 		1951
1952
Paris-traktaten 		1954
1955
Parisavtalene 		1957
1958
Roma-traktaten/
Euratom-traktaten 		1965
1967
Fusjons-traktaten 		1975
R�dets f�rste m�te
 1986
1987
Enhetsakten 		1992
1993
Maastricht-traktaten 		1997
1999
Amsterdam-traktaten 		2001
2003
Nice-traktaten 		2007
2009
Lisboa-traktaten
                       
Den europeiske unions tre s�yler:  
De europeiske fellesskap (EF):  
Det europeiske atomenergifellesskap (EURATOM)
Det europeiske kull- og st�lfellesskap (EKSF) Utl�pt i 2002 Den europeiske union (EU)
    Det europeiske �konomiske fellesskap (E�F/EEC) Det europeiske fellesskap
    TREVI De rettslige- og indre anliggender (RIA)  
  Det politi- og strafferettslige samarbeide (PSS)
  Det europeiske politiske samarbeid (EPS) Den felles utenriks- og sikkerhetspolitikk (FUSP)
Vestunionen (WU) Den vesteuropeiske union (WEU)    
Utl�pt i 2011  
                   
Fra undertegningen av Brussel-traktaten: fra venstre Paul-Henri Spaak, Georges Bidault, Joseph Bech, Pim van Boetzelaer van Oosterhut og Ernest Bevin
Europa-colleget, et av de f�rste resultatene fra Haag-kongressen

1951: Kull- og st�lunionen

[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Det europeiske kull- og st�lfellesskap

Den h�ye myndighet holdt opprinnelig til i denne bygningen i Luxembourg.

Schuman-planen fra 9. mai 1950 foreslo sammenknytning mellom de franske og tyske tungindustrier. Form�let var � hindre at det skulle oppst� krig mellom Tyskland (Vest-Tyskland) og Frankrike.[14][15][16]

Seks europeiske land (�De indre seks�) undertegnet i 1951 Paris-traktaten om Det europeiske kull- og st�lfellesskap (EKSF).[14] Fellesskapet fikk institusjoner med overnasjonal beslutningsmyndighet. Den h�ye myndighet ble en forl�per til Europakommisjonen. Fellesskapet startet sin virksomhet i 1952.[17]

I 1953 foreslo landene � skape en �europeisk politisk union�.[6]

1957: Roma-traktaten

[rediger | rediger kilde]

�De indre seks� signerte i 1957 Roma-traktaten. Dermed opprettet de Det europeiske �konomiske fellesskap (ofte omtalt som EEC eller Fellesmarkedet),[17] samt atomenergi-organisasjonen Euratom. Traktaten innebar at �de fire friheter� skulle gjelde innenfor Fellesmarkedet. Det ble ogs� uttrykt �nske om � redusere de �konomiske forskjellene mellom medlemslandene, og mellom geografiske omr�der innenfor fellesmarkedet.[16]

EEC var til � begynne med en tollunion. Gjennomf�ring av tollunionen og en felles landbrukspolitikk f�rte i l�pet av 1960-�rene til at �konomiene i medlemslandene ble mer sammenvevd.[6][18]

1992: Maastricht-traktaten

[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Maastricht-traktaten

Prosessen for � etablere en felles valuta var fullbyrdet da euroen ble lansert, stegvis i henholdsvis 1999 og 2002.

Maastricht-traktaten fra 1992 omdannet EF til EU. Det dreide seg om et avtaleverk som blant annet inneholdt den opprinnelige Traktaten om den europeiske union. EU skulle b�res av �de tre s�yler�. Det var det europeiske fellesskapet videref�rt fra EF, et nytt samarbeid om utenriks- og sikkerhetspolitikken og et nytt politi- og strafferettslig samarbeid.

I Maastricht-traktaten ble det avtalt en kj�replan for oppstarten av Den �konomiske og monet�re union. Europaparlamentet fikk en styrket stilling. Unionsborgerne fikk oppholdsrett i alle medlemsstater uansett arbeidsforhold og dessuten stemmerett ved kommunalvalg og valg til Europaparlamentet, der de bodde.

Jernteppets fall muliggjorde medlemskap i EU for land i �st-Europa (Berlinmuren i 1989)

2009: Lisboa-traktaten

[rediger | rediger kilde]

Lisboa-traktaten som ble vedtatt i 2007 og tr�dte i kraft i 2009, var en endringstraktat. Maastricht-traktaten ble omd�pt til traktaten om Den europeiske union, og Roma-traktaten ble traktaten om Den europeiske unions virkem�te. De to traktatene tilsvarte til sammen omtrent innholdet i traktaten om en forfatning for Europa som i 2005 ble forkastet ved folkeavstemninger i Nederland og Frankrike. Systemet med de tre s�yler ble opphevet og erstattet med et enhetlig rettssystem under navnet Den europeiske union. Europaparlamentet fikk st�rre myndighet, �det europeiske borgerinitiativet� ble innf�rt, Det europeiske r�d fikk en fast president, EU fikk en utenriksminister og det ble etablert en ny diplomatisk tjeneste for EU, kalt Den europeiske utenrikstjeneste.[19][20][21]

I 2012 ble Den europeiske union tildelt Nobels fredspris. Den Norske Nobelkomite begrunnet dette med at �Unionen og dens forl�pere har gjennom mer enn seks ti�r bidratt til � fremme fred og forsoning, demokrati og menneskerettigheter i Europa.�[12]

2016: �Brexit�

[rediger | rediger kilde]

Ved en folkeavstemning om fortsatt EU-medlemskap den 23. juni 2016 stemte 51,9 prosent av velgerne i Storbritannia for � forlate EU, mens 48,11 prosent stemte for � forbli. Forhandlingene om brexit begynte v�ren 2017.[22] Forhandlingene f�rte til at Storbritannias medlemskap i EU opph�rte 31. januar 2020. Det er imidlertid avtalt en overgangsperiode til 31. desember 2020, som kan forlenges. I overgangsperioden er det meste som f�r.[23]

2020/2021: Handels- og samarbeidsavtale med Storbritannia.

[rediger | rediger kilde]

Forhandlingsdelegasjonene oppn�dde 24. desember 2020 enighet om et utkast til handels- og samarbeidsavtalen mellom EU og Storbritannia. Avtalen gjaldt midlertidig fra 1. januar 2021. Etter ratifiseringsprosessen i EU-landene og behandlingen i EUs organer tr�dte avtalen i kraft 1. mai 2021.[24][25][26]

Politisk system

[rediger | rediger kilde]

EUs politiske system danner en hybrid av en mellomstatlig og en overnasjonal organisasjon, noe som er unikt i historisk sammenheng. Det er bygget opp p� en annen m�te enn rettssystemene i medlemsstatene.[27][28]

Overnasjonalitet

[rediger | rediger kilde]

Overnasjonaliteten viser seg ved at unionen har institusjoner som i noen saker kan treffe flertallsvedtak, og at disse vedtakene ogs� binder de medlemsstatene som har stemt imot. Det dreier seg imidlertid om en delvis gjennomf�rt overnasjonalitet.[27]

Forordninger f�r direkte anvendelse i medlemsstatene, mens direktiver krever ratifikasjon. Samtidig m� EU f�lge legalitetsprinsippet, ikke bare ved ut�velse av myndighet, men ogs� ved lovgivningen. Det inneb�rer at det m� finnes grunnlag i en traktat for at EU kan vedta nye lover. EU kan ikke selv vedta nye traktater, det er det bare medlemsstatene som kan.[27]

EUs politiske system har v�rt kritisert for � lide av �demokratisk underskudd�. Det er blant beskrevet som at EU-institusjonene og deres beslutningsprosesser er uten demokratisk legitimitet, og at institusjonene virker utilgjengelige for alminnelige borgere. EU har selv s�kt � im�tekomme dette ved � gi �kt innflytelse til Europaparlamentet. Andre har ment at EU ikke kan bli demokratisk ved � styrke Europaparlamentet, i hvert fall ikke s� lenge tilslutningen til valgene til Europaparlamentet holder seg lav.[29][30]

EU-retten

[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Europarett

De lover og andre bestemmelser som unionens institusjoner vedtar, utgj�r sammen med unionens traktater EU-retten. Unionsretten er et unikt rettssystem i internasjonal rett. Det skyldes at den omfatter ikke bare statene, men ogs� borgerne. Unionsborgerne har b�de rettigheter og plikter etter EU-retten. Deler av unionsretten har dessuten i noen utstrekning direkte effekt. Det vil si at den kan p�beropes av den enkelte borger eller andre rettssubjekter for en domstol, ogs� uten at rettsreglene er inntatt i den nasjonale lovgivningen. EU-retten har da prioritet foran den nasjonale rett dersom den st�r i motstrid til den nasjonale rett.[31]

EU-domstolen er ansvarlig for � pr�ve lovligheten av rettsaktene. N�r det oppst�r tvil om hva EU-retten betyr i en konkret sak, vil den nasjonale rett be EU-domstolen om en fortolkning. EU-domstolen avgir sin fortolkning gjennom en forh�ndsuttalelse som den nasjonale domstol anvender p� det konkrete tilfellet.

Unionens traktater, den s�kalte prim�rretten, er unionens �verste rettskilde. Traktatene regulerer institusjonenens sammensetning, funksjoner og bef�yelser. Unionens institusjoner kan vedta bindende rettsakter, forordninger, direktiver og beslutninger i de tilfeller der medlemsstatene har gitt dem kompetanse gjennom traktatene til dette. Hver rettsakt m� ha grunnlag i traktaten.

Institusjoner

[rediger | rediger kilde]
EUs politiske system p� niv�et for de sju institusjonene.

I EUs politiske system skilles det mellom EUs institusjoner og andre organer. Institusjonene er tildelt egen myndighet gjennom traktatene. �vrige organer er enten underlagt institusjonene eller har rent r�dgivende funksjoner.[32]

Unionens sju institusjoner er listet opp i traktaten om den europeiske union (TEU), artikkel 13. N�rmere bestemmelser om institusjonene fremg�r av traktaten om den europeiske unions virkem�te (TEUV) sjette del.[33]

I beslutningsprosessen deltar fremfor alt Europakommisjonen, R�det, Det europeiske r�d og Europaparlamentet. Vanligvis er det kommisjonen som foresl�r beslutningene, mens R�det og Europaparlamentet vedtar dem. Gjennomf�ringen er det medlemslandene eller de ber�rte institusjoner som st�r for.[34]

R�det, Kommisjonen og Europaparlamentet bist�s av Det europeiske �konomiske og sosiale utvalg og Regionkomit�en med r�dgivende funksjoner.[32]

Europaparlamentet

[rediger | rediger kilde]

Europaparlamentet er EUs folkevalgte organ. Det har siden 1979 blitt valgt ved direkte valg av EUs borgere. Det utgj�r sammen med R�det EUs lovgivende organer. De to organene godkjenner ogs� EUs budsjett og velger Europakommisjonens president. Parlamentet kan vedta mistillitsforslag overfor Europakommisjonen som kollegium, og kommisjonen og EUs utenriksminister m� da g� av. Sammen med Europakommisjonen og EU-domstolen utgj�r Europaparlamentet det overnasjonale niv�et i EU.[32]

Valg til Europaparlamentet foreg�r ved at representanter fra medlemslandenes partier stiller til valg etter medlemsstatenes regler. I Europaparlamentet organiserer de valgte representantene seg i politiske grupper etter politisk ideologi, og p� tvers av landegrenser. Europaparlamentet ledes av en president.[32]

Det europeiske r�d

[rediger | rediger kilde]

Det europeiske r�d som ofte blir kalt �EUs toppm�te�, ble opprettet i 1974. Medlemmene er medlemsstatenes stats- eller regjeringssjefer, Det europeiske r�ds president og Europakommisjonens president. EUs utenriksminister deltar ogs� n�r det skal dr�ftes utenrikssaker. R�det fastlegger EUs politiske retning og prioriteringer. Det europeiske r�d treffer f�rst og fremst sine avgj�relser ved konsensus. I visse s�rlige tilfeller som er beskrevet i EUs traktater, treffer det likevel avgj�relser ved enstemmighet eller kvalifisert flertall. Ved avstemningen deltar ikke presidenten eller kommisjonens president.[35]

Den europeiske unions r�d (�R�det�)

[rediger | rediger kilde]

R�det er medlemslandenes organ. I R�det m�tes de aktuelle fagministrene fra hvert av medlemslandene, for � vedta lover og treffe andre politiske beslutninger. Lovforslagene til R�det kommer som regel fra Europakommisjonen. Internt i R�det behandles saken f�rst av en av R�dets 150 komiteer. Deretter dr�ftes den av De faste representantenes komit� (Coreper), for endelig � bli behandlet av R�det. Det vil da v�re sammensatt av de relevante ministrene fra alle medlemsland. R�det vedtar deretter lovene sammen med Europaparlamentet, og som regel (85 ulike politikkomr�der) etter den alminnelige lovgivningsprosedyre. De to institusjonene blir som regel (67 % av tilfellene) enige i f�rste �lesning�.[36]

F�r en lov vedtas skal den forelegges for de nasjonale parlamenter som kan uttale seg om behandlingen er i samsvar med n�rhetsprinsippet (subsidaritetsprinsippet). Forslag fra Europakommisjonen eller EUs utenriksminister kan vedtas med kvalifisert flertall. Forslag til R�det fremsatt av andre enn de to nevnte krever et utvidet kvalifisert flertall. Beslutninger som medlemslandene betrakter som f�lsomme, vedtas ved enstemmighet. Det gjelder blant annet utenrikspolitiske sp�rsm�l, EUs finanser og opptak av nye medlemmer. Formannskapet (etter dansk: Formandskabet) i r�det g�r p� rundgang blant medlemslandene, med skifte hver sjette m�ned.[36][37]

Europakommisjonen

[rediger | rediger kilde]

Europakommisjonen er et ut�vende og kontrollerende organ. Den bist�r med � forme EUs overordnede strategi, foresl� nye lover og politikk og overv�ke gjennomf�ringen av dem. Av sistnevnte grunn kalles den gjerne �traktatenes vokter�. Kommisjonen skal forvalte EUs budsjett. Den spiller ogs� en rolle i det internasjonale utviklingsarbeidet og i levering av humanit�r bistand.[38][39][32]

Kommisjonen best�r av �n person (europakommiss�r) fra hvert av medlemslandene. Kommiss�rene representerer likevel ikke sine land, og skal ikke ta instruks fra egne regjeringer. Kommisjonen st�r politisk ansvarlig overfor Europaparlamentet, og hele kommisjonen kan avsettes av parlamentet. Enkeltmedlemmer kan avsettes av domstolen. Kommisjonen tar beslutning ved flertall, men tilstreber konsensus.[6][39]

Den europeiske unions domstol

[rediger | rediger kilde]

Den europeiske unions domstol er en institusjonell overbygning p� tre forskjellige domstoler, hvis oppgave blant annet er � tolke europeisk lovgivning og traktatene. Domstolen uttaler seg om forholdet mellom internasjonale avtaler og EU-rett og den avgj�r tvister mellom EFs institusjoner.[14]

Den europeiske sentralbank

[rediger | rediger kilde]

Den europeiske sentralbank (ESB) utgj�r sammen med de 27 medlemslandenes sentralbanker, Det europeiske systemet av sentralbanker (ESSB). ESB danner sammen med de 19 eurolandene eurosonen. ESB og ESSB ble opprettet ved Maastricht-traktaten. ESSBs hovedoppgave er � sikre prisstabilitet og � utforme og gjennomf�re EUs pengepolitikk. Med forbehold for m�let om prisstabilitet, skal ESSB st�tte den alminnelige �konomiske politikken i EU i samsvar med de m�l og prinsipper som er nedfelt i traktatene.[32][40]

Revisjonsretten

[rediger | rediger kilde]

Revisjonsretten reviderer unionens regnskap. Den er sammensatt med ett medlem fra hver medlemsstat som velges for seks år av gangen. Presidenten velges for tre år av gangen. Revisjonsretten rapporterer til Rådet og Europaparlamentet. Den har ingen egne fullmakter til å gripe inn mot ulovligheter, men dersom revisorene avslører svindel eller uregelmessigheter, skal de underrette Kommisjonen ved OLAF – Det europeiske kontor for bedrageribekjempelse.[32][41]

Andre organer

[rediger | rediger kilde]
  • Regionkomitéen er et rådgivende organ som består av representerer fra de regionale og kommunale organer i EU. Komiteen har eksistert siden 1992 og utnevnes av medlemslandenes regjeringer. Den skal høres før bestemte beslutninger, i praksis 70 % av lovgivningen. Regionkomiteen har 329 medlemmer (2020) som danner politiske grupper på tvers av landegrensene, i likhet med i Europaparlamentet. Komiteen møtes seks ganger i året.[42]
  • Den økonomiske og sosiale komité har eksistert som rådgivende organ siden 1957. Komiteen skal representere det organiserte samfunn og består av 344 medlemmer fra blant annet arbeidsgiver- og arbeidstakerorganisasjoner med en tredel hver, samt sosiale, yrkesmessige, økonomiske og kulturelle organisasjoner. De tilsammen 326 komitémedlemmene nomineres av medlemsstatenes regjeringer og oppnevnes av Rådet for fem år av gangen.. De har et selvstendig mandat. Komiteen skal høres i økonomi- og sosialpolitikk.[43]
  • Den europeiske ombudsmann velges av Europaparlamentet for fem år av gangen. Ombudsmannen er uavhengig og upartisk, kan kritisere EUs institusjoner og byråer, og skal oppfordre til god forvaltningsskikk. Ombudsmannen bistår innbyggere, næringsdrivende og organisasjoner som opplever problemer med EUs administrasjon og undersøker klager på myndighetsmisbruk. Embetet skal også proaktivt gå inn i systemiske spørsmål.[44]
  • Det europeiske datatilsynet er en uavhengig tilsynsmyndighet for datasikkerhet. Det skal overvåke og garantere implementeringen av unionens bestemmelser om behandling av personopplysninger.[45]
  • Den europeiske investeringsbank ble stiftet i 1958. Bankens hovedområder er per 2020 klima og miljø, utvikling, innovasjon og vitenskap, små og mellomstore bedrifter, infrastruktur og integrasjon. Miljøvern er gjennomgående for de hensyn banken vektlegger for sine prosjekter.[46]

EUs byråer

[rediger | rediger kilde]

EUs byråer adskiller seg fra EUs institusjoner og andre organer, blant annet ved at de er selvstendige juridiske enheter opprettet for å utføre særskilte oppgaver i henhold til EU-lovgivningen.[47] De 41 «desentraliserte byråene» inklusive Euratom-byråene, har sine kontorer spredt rundt i EUs medlemsland. I tillegg kommer (2020) sju byråer som deltar i offentlig-privat samarbeid. Europakommisjonen oppretter også «forvaltningsbyråer» (executive agencies) for en tidsbestemt periode for å løse bestemte oppgaver. Forvaltningsbyråene har som regel kontor i Brussel.[48][49]

Byråene er i et stort antall åpnet for samarbeid med andre land. For eksempel deltok Norge per 2017 i 31 av EUs byråer.[48][49] Norge kunne per 2022 delta i 224 av EUs komiteer.[50]

Unionsborgerskap

[rediger | rediger kilde]
Østerrikske og italienske pass er som i hele unionen, formet etter samme disposisjon for tekst og symboler, og utstyrt som et biometrisk pass. Østerrikske og italienske pass er som i hele unionen, formet etter samme disposisjon for tekst og symboler, og utstyrt som et biometrisk pass.
Østerrikske og italienske pass er som i hele unionen, formet etter samme disposisjon for tekst og symboler, og utstyrt som et biometrisk pass.

Unionsborgerskapet ble introdusert ved Maastricht-traktaten og betegner de rettigheter som hver borger i EUs medlemsland har. Det er et supplement til de nasjonale statsborgerskapene og kan ikke erstatte disse.[51] Den eneste måten å oppnå unionsborgerskap på er å bli statsborger i et medlemsland.

Kompetansefordeling mellom EU og medlemslandene

[rediger | rediger kilde]

Den europeiske unions rettsgrunnlag er dannet av to forfatningstraktater som alle medlemsstatene er tilsluttet. Det dreier seg om traktaten om Den europeiske union, opprinnelig Maastricht-traktaten, og traktaten om Den europeiske unions virkemåte, opprinnelig Roma-traktaten. Disse traktatene er endret flere ganger, og brukes i endret (konsolidert) versjon.[52]

Prinsipper for begrensning og bruk av kompetanse

[rediger | rediger kilde]

Traktaten om den europeiske union artikkel 5, fastsetter tre prinsipper for henholdsvis begrensning av unionens kompetanse (myndighet), og for hvordan kompetansen skal utøves.[52]

  • Kompetansetildelingsprinsippet innebærer at myndighetsområder som ikke er gitt EU i traktatene, forblir i de enkelte medlemsland.
  • Subsidaritetsprinsippet (nærhetsprinsippet) innebærer at EU, med mindre det dreier seg om unionens enekompetanse, bare skal tre inn dersom det fører til en bedre løsning, enn om problemene løses av medlemslandene selv.[52]
  • Forholdsmessighetsprinsippet innebærer at EU må handle forholdsmessig, det vi si at den ikke må gå lengre enn det som er nødvendig for å få oppfylt traktaten.[52]

Kompetansereglene på de enkelte saksområder

[rediger | rediger kilde]

Så langt myndighetsområdene er regulert i traktatene, fremgår fordelingen av dem mellom EU og medlemsstatene, av traktaten om Den europeiske unions virkemåte, første del.[53]

Omr�der der bare EUs organer kan lage regelverk og rettslig bindende rettsakter (enekompetanse):
Unionen har etter TEUV artikkel 3 enekompetanse p� f�lgende omr�der:[54]
Omr�der der myndighet er delt mellom EU og medlemslandene (delt kompetanse):
Medlemsstatene ut�ver sin kompetanse, men bare i den utstrekning EU ikke har ut�vd sin kompetanse (TEUV artikkel 4).[55]
EUs ut�velse av kompetanse er ikke til hinder for at medlemslandene ut�ver sin kompetanse i:
  • forskning, teknisk utvikling og verdensrommet
  • utviklingshjelp, humanit�r n�dhjelp
EU koordinerer medlemsstatenes politikk eller supplerer den i omr�dene for
Omr�der der EU kan st�tte medlemslandene:
EU har etter TEUV artikkel 2 og 6 rett til � st�tte, koordinere eller supplere medlemsstatene, uten at dette erstatter medlemsstatenes tiltak, i:[56]
  • beskyttelse og forbedring av folkehelsen
  • industri
  • kultur
  • turisme
  • utdannelse, yrkesoppl�ring, ungdom og sport
  • beskyttelse av sivilsamfunnet
  • administrativt samarbeid


Politikkomr�der

[rediger | rediger kilde]

Toll

[rediger | rediger kilde]

EUs tollunion har formelt grunnlag i Roma-traktaten fra 1957, men ble gjennomf�rt f�rst i 1968. Tollunionen medf�rer at det ikke er toll p� eksport og import innad i EU, og at tollsatsene mot tredjeland er like for samtlige medlemsland. Den er n�rt knyttet til det indre markedet, som ble etablert i 1993. E�S-landene er ikke medlemmer av tollunionen.[57][58]

Reglene for tollunionen vedtas ved flertallsbeslutninger i EUs organer. Den er dermed en del av EUs overnasjonale omr�de.[53]

Konkurransepolitikk

[rediger | rediger kilde]

EUs konkurransepolitikk har som hovedform�l � legge til rette for at det indre marked skal fungere som et fritt marked. EU har enekompetanse p� � vedta konkurranseregler som er n�dvendig for det indre markeds virkem�te. Konkurransepolitikken er dermed en del av EUs overnasjonale niv�.[32]

Det indre marked

[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Det indre marked

Det indre marked ble iverksatt 1. januar 1993 mellom medlemslandene i EU.[32] Siktem�let var � oppn� en styrket n�ringsmessig integrasjon, og � berede grunnen for Den �konomiske og monet�re union. Det indre marked omfatter medlemsstatene i EU. I tillegg har E�S-landene (Norge, Island og Liechtenstein) og Sveits adgang til markedet. Medlemskap i det indre marked forutsetter den frie bevegelse av varer, tjenester, kapital og personer (�fire friheter�), slik de ble forutsatt i Roma-traktaten.[32][59]

Innf�ringen av det indre markedet dominerte arbeidet i EF fra midten av 1980-�rene.[60] Reglene for det indre marked avgrenses mot EUs felles handelspolitikk.

Fiskeri

[rediger | rediger kilde]

Form�let med EUs felles fiskeripolitikk er � forvalte en felles ressurs, og gi alle medlemslandenes fiskefl�ter samme adgang til EUs farvann og fiskeomr�der. Sp�rsm�l knyttet til bevaring av biologiske ressurser i havet tilh�rer EUs enekompetanse. Ressurssp�rsm�lene avgj�res dermed p� overnasjonalt niv�. Fiskeripolitikken ble vedtatt f�rste gang av R�det 19. og 20. oktober 1970.[61][62][63][64][65]

Handelspolitikk

[rediger | rediger kilde]

EUs felles handelspolitikk dreier seg om reglene for eksport og import mellom unionens medlemsland og land utenfor EU. Den omfatter lovgivningen p� dette omr�det og forhandlinger om handelsavtaler med tredjeland. Handelspolitikken avgrenses mot det indre marked som dreier seg om handel medlemslandene imellom. EUs organer har enekompetanse til � gi lover p� dette omr�det og gj�r vedtak ved flertallsbeslutninger. EU har ogs� enekompetanse til � forhandle handelsavtaler med tredjeland. Handelspolitikken er dermed del av EUs overnasjonale omr�de.[66] Europakommisjonen har inng�tt handelsavtalen Everything but Arms (Alt utenom v�pen) med en rekke av verdens minst utviklede land.[67]

Landbruk

[rediger | rediger kilde]

I den felles landbrukspolitikken (CAP) er myndigheten delt mellom EU og medlemslandene. Landbrukspolitikken som ble vedtatt f�rste gang i 1962, har gjennomg�tt flere reformer. Form�let var opprinnelig � �ke produktiviteten i landbruket, sikre tilbudet av landbruksprodukter til fornuftige priser, sikre levestandarden for b�ndene og stabilisere prisen p� landbruksprodukter. Gjennom jordbrukspolitikken ble det gitt subsidier til b�ndene som ga dem incentiver til � produsere mer, s� vel som til restrukturering av jordbrukssektoren. I 1980-�rene opplevde EU store overproduksjonsproblemer for mange viktige landbruksprodukter. I 2013 gjennomgikk CAP en omfattende reform. St�tten til landbruket la i 1985 beslag p� 70 % av budsjettet, men denne andelen var i 2020 redusert til 30 % til landbruket og 9 % til utvikling av landdistriktene.[68][69]

EU var per 2022 generelt godt selvforsynt med jordbruksprodukter. De er ogs� en betydelig nettoeksport�r av jordbruksvarer. For noen produkter som tropisk frukt og f�rvarer er likevel EU en nettoimport�r. 22 prosent av EUs proteinr�varer for husdyr produseres i land utenfor EU.[70]

Utenriks- og sikkerhetspolitikk

[rediger | rediger kilde]

Den felles utenriks- og sikkerhetspolitikk (FUSP) er EUs politikk overfor tredjeland, det vil si land utenfor EU. Politikken skal sikre fred og styrke den internasjonale sikkerhet, samtidig med at demokratiet, rettsstatsprinsippet og respekten for menneskerettighetene og friheten skal fremmes i hele verden. Den dekker alle omr�der i utenrikspolitikken, samt alle forhold vedr�rende EUs sikkerhet. FUSP omfatter ogs� en felles sikkerhets- og forsvarspolitikk (FSFP), som dekker de forhold ved EUs politikk som vedr�rer forsvar og milit�r og sivil krisestyring.[71]

Lisboa-traktaten fra 2009 formet FUSP slik vi kjenner den i dag. Traktaten medf�rte opprettelsen av EUs diplomatiske tjeneste, nemlig Den europeiske utenrikstjeneste, under Unionens h�ye representant for utenriks- og sikkerhetspolitikk.[71]

Det europeiske r�d vedtar m�lsetningene for EUs utenriks- og sikkerhetspolitikk. R�det for Den europeiske union avgj�r deretter hvilke tiltak og posisjoner som EU skal ta i dette politikkomr�det. R�dets beslutninger krever enstemmighet, men det kan ogs� tas beslutninger ved kvalifisert flertall, det vil si 55 % av stemmene fra EU-land, som utgj�r minst 65 % av EUs befolkning.[71]

Milj� og energi

[rediger | rediger kilde]

EU har som m�l � redusere sine utslipp av veksthusgasser med minst 55 % i 2030 sammenliknet med 1990-nivået. Unionen ønsker å bli klimanøytral senest i 2050.[72] Målet er sentralt i klimastrategien Green Deal, og er i samsvar med EUs globale initiativ i samsvar med Parisavtalen.[73] REpowerEU er en plan fremlagt av Europakommisjonen i 2022, for å avslutte medlemslandenes avhengighet av russisk olje og gass før 2030, som svar på Russlands invasjon av Ukraina i 2022.[74]

Europakommisjonen utnevner årlig en europeisk miljøhovedstad, blant annet som en anerkjennelse for vedvarende engasjement for å nå høye miljømessige standarder. Prisen tildeles byer også utenfor EU, og Oslo fikk prisen i 2019.[75]

EUs energipolitikk er forankret i TEUV artikkel 194 og skal sikre at energimarkedet virker etter sin hensikt, garantere en sikker energiforsyning i Unionen, fremme energieffektivitet, energisparing og utvikling av nye og fornybare former for energi, og fremme sammenkopling av energinett. Politikken dekker alle energikilder, fra fossile kilder til nukleære og varige kilder (sol, vind, biomasse, geotermiske, hydroelektriske og bølgekraft).[76]

Området for frihet, sikkerhet og rettferdighet

[rediger | rediger kilde]

Det europeiske området for frihet, sikkerhet og rettferdighet omfatter forskjellige politiske områder med en grenseoverskridende dimensjon, herunder forvaltning av EUs ytre grenser, sivilrettslig og strafferettslig samarbeid, samt politisamarbeid. Området dekker dessuten asyl- og integrasjonspolitikk og bekjempelse av kriminalitet (terrorisme, organisert kriminalitet, IT-kriminalitet, seksuell utnyttelse av barn, menneskehandel, narkotikahandel etc.). Politikkområdet omfatter blant annet virksomheten til Frontex, Eurojust, Europol, den europeiske arrestordre og personvernforordningen GDPR.[77]

Schengen-området består av 26 europeiske stater som har fjernet all passkontroll og annen grensekontroll ved de indre grenser. Det er også vedtatt kompenserende regler for samarbeidslandenes ytre grenser, felles visumregler, bekjempelse av narkotikahandel og felles regler for informasjonsutveksling - Schengeninformasjonssystemet (SIS). Området er oppkalt etter Schengen-avtalen fra 1985 og Schengen-konvensjonen fra 1995, begge undertegnet i Schengen i Luxembourg. Området består av 22 av EU-statene og de fire EFTA-staterne Island, Liechtenstein, Norge og Sveits, samt flere mikrostater.[78]

Irland og Danmark har tatt forbehold (opt-out) om dette politikkområdet. Området for frihet, sikkerhet og rettferdighet ble innført med Lisboa-traktaten i 2009. Endringen åpnet for at EU kunne vedta forordninger og direktiver innenfor dette politikkområdet.[79]

Transport

[rediger | rediger kilde]
Øresundsbroen mellom Danmark og Sverige er en del at de transeuropeiske transportnettverk.

EUs transportpolitikk går ut på å sikre en velfungerende, effektiv, sikker og fri bevegelighet av personer og varer i EU ved hjelp av integrerte nettverk (Transeuropeiske nett, TEN), ved bruk av alle transportformer (vei, jernbane, vann, luft). EU-politikken dekker også en rekke andre områder så som klimaendringer, passasjerers rettigheter, miljøvennlig drivstoff og bekjempelse av overdrevet byråkrati i havnene. Kompetansen i transportpolitikken er delt mellom EU og medlemslandene.[80][81][82]

Romprogram

[rediger | rediger kilde]

EUs romprogram ble etablert i 2021 og omfatter romaktiviteter for perioden 2021–2027. Programmet innebærer en videreutvikling av Galileo/EGNOS (satellittnavigasjon) og Copernicus (jordobservasjon). Det nye programmet vil også omfatte de nye delprogrammene GOVSATCOM (sikker satellittkommunikasjon for myndighetsformål) og SSA (romovervåkning).[83]

Kultur

[rediger | rediger kilde]

EUs kulturpolitikk er definert i traktaten om den europeiske unions virkemåte artikkel 167. EU skal støtte, koordinere eller komplettere medlemsstatenes initiativer og arbeide med å fremheve den felles kulturarven. Kreativt Europa var per 2020 EUs eneste rendyrkede program for støtte til kultur. Gjennom dette programmet ble det gitt støtte til blant annet European Film Academy som arrangerer European Film Awards. EU samarbeider med andre internasjonale organisasjoner for å hindre ulovlig handel med kulturgoder.[84][85][86]

Hvert år velges to byer til europeiske kulturhovedsteder, der det settes fokus på lokale kunstnere og de aktuelle byenes særskilte kulturarv. Europeana er en internettportal med tilgang til (per 2020) 58 millioner digitaliserte objekter fra den europeiske kulturarv, hos 3 600 arkiver, museer og andre institusjoner.[87]

Helse

[rediger | rediger kilde]

EUs fjerde helseprogram kalles EU4health.[88] Det ble i 2021 opprettet et eget generaldirektorat under Europakommisjonen under navnet Myndigheten for beredskap og innsatser ved helsekriser.

Budsjett

[rediger | rediger kilde]

Omfang og inntekter

[rediger | rediger kilde]



EUs utgifter utgjorde 154 000 millioner euro i 2020.

  Vekst (inkl. infrastrukturtiltak) (45%)
  Naturressurser (inkl. landbrukssubsidier) (39%)
  Sikkerhet og statsborgerskap (2.0%)
  Utenriks (6.0%)
  Administrasjon (6.0%)
  Annet (2.0%)

EUs vedtar et langtidsbudsjett for sju år av gangen. EUs såkalte «egne inntekter» utgjør hovedsakelig en avgift beregnet av medlemslandenes bruttonasjonalprodukt (BNP), en andel av medlemslandenes merverdiavgift, samt importavgifter på produkter fra land utenfor EU. Disse inntektene utgjør tilsammen ca. 98 % av budsjettet. De siste 2 % dreier seg om andre inntekter, blant annet skatter fra EUs ansatte og bøter som følge av brudd på EUs konkurranseregler.[89]

Enkelte land har gjennom årenes løp fått rabatter på sine bidrag til budsjettet. Et kjent tilfelle var da Storbritannia ved statsminister Margaret Thatcher i 1984 krevde en rabatt («I want my money back») på det britiske bidraget til EU. Østerrike, Danmark, Nederland og Sverige har fått tidsbegrensede rabatter på avgiften av BNP. Tyskland, Sverige og Nederland har rabatter på sin andel av innkrevd merverdiavgift.[89]

De samlede bidrag fra medlemslandene skal ikke overstige 1,2 % av EUs bruttonasjonalprodukt. De siste årene før 2020 har budsjettet utgjort ca. 1 % av medlemslandenes samlede bruttonasjonalprodukt, eller ca. 2 % av medlemslandenes samlede budsjetter. Det er til sammenlikning litt mindre enn budsjettene til henholdsvis Østerrike og Belgia.[89][90]

Bruken av pengene

[rediger | rediger kilde]

Det meste av pengene (94 %) går tilbake til medlemslandene som støtte og bidrag, mens 6 % går til administrasjon. For å minske forskjeller mellom landene får EU-land med svak økonomi mer økonomisk støtte enn land med sterk økonomi. Bidrag til utvikling av regioner, sysselsetting, samt energi og transport utgjorde for 2020 45 % av budsjettet. Jordbruksstøtten var lenge den dominerende sektor, men det har endret seg. Den felles landbrukspolitikk la i 1985 beslag på 70 % av budsjettet, men i 2020 var denne andelen redusert til 30 % til landbruket og 9 % til utvikling av landdistriktene. Utenriks- og sikkerhetspolitikken fikk i 2020 6 %, mens grensekontroll og sikkerhet fikk 2 % av budsjettet.[91][92]

Budsjettet for 2021–2027

[rediger | rediger kilde]

Den 10. november 2020 ble det oppnådd enighet mellom Europakommisjonen, Rådet og Europaparlamentet om budsjettet for perioden 2021–2027 med 1 074,3 milliarder euro. I tillegg ble det vedtatt et ekstraordinært budsjett kalt NextGenerationEU på 750 milliarder euro, som et midlertidig gjenopprettingsinstrument etter Koronapandemien, og for å drive frem et grønt og digitalt skifte i medlemslandene. Budsjettet var det største i EU gjennom tidene.[93]

Medlemslandenes netto bidrag til eller st�tte fra EU (2016)[94]
Bidragsytende land Milliarder euro Mottakere av st�tte Milliarder euro
Tyskland 12,94 Polen -7,13
Frankrike 8,17 Romania -5,99
Storbritannia 5,59 Hellas -4,35
Italia 2,34 Ungarn -3,63
Nederland 2,07 Tsjekkia -3,34
Sverige 1,57 Spania -2,11
Belgia 1,16 Slovakia -2,02
�sterrike 0,79 Bulgaria -1,96
Danmark 0,78 Portugal -1,79
Finland 0,29 Litauen -1,15
Kroatia -0,53
Latvia -0,51
Estland -0,49
Irland -0,35
Slovenia -0,20
Malta -0,12
Kypros -0,03
Luxembourg -0,01

Geografi

[rediger | rediger kilde]
EU har en 53 564 km lang kystlinje.

EUs medlemsstater dekker et areal på 4 233 262 kvadratkilometer, som er mindre enn halvparten av USA. Av dette var per 2011 154 539,82 kvadratkilometer kunstig vannet. Mont Blanc er den høyeste fjelltoppen med 4 810,45 moh. De mest lavtliggende er Lammefjord, Danmark og Zuidplaspolder, Nederland, begge på 7 muh. Unionen har en landegrense på 13 770 km. Det er da tatt i betraktning at grensen mellom Irland og Nord-Irland per 2020 ikke er en hard grense, og slik at den reelle grensen går i Irskesjøen. Kystlinjen strekker seg til 53 563,9 kilometer.[95]

Medlemsstater

[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Den europeiske unions medlemsstater

Den europeiske union med sitt naboskap:
  Medlemsstater
  Medlemmer av EØS-samarbeidet
  Europeiske mikrostater
  Sveits og Storbritannia
  Kandidatland
  Potensielle kandidatland

De seks landene som stiftet EEC i 1957 var Belgia, Frankrike, Vest-Tyskland, Italia, Luxemburg, Nederland.

Utvidelser

[rediger | rediger kilde]

Den f�rste utvidelse av fellesskapet ble gjennomf�rt i 1973 med Storbritannia, Irland og Danmark.[96] Norge hadde ogs� s�kt, men trakk s�knaden tilbake, etter en folkeavstemning i 1972.[97] Hellas ble medlem i 1981, Spania og Portugal i 1986. Disse tre landene hadde lenge s�kt mot fellesskapet, men kom ikke med f�r de hadde innf�rt demokratiske styresett.[98]

Etter Tysklands gjenforening i 1990 ble landet og dermed EU utvidet med 16 millioner innbyggere, og dessuten territoriet til den tidligere kommunistiske staten DDR (�st-Tyskland).�sterrike, Sverige og Finland ble medlemmer i 1995. Norge hadde holdt folkeavstemning i 1994, som p� nytt viste et flertall mot medlemskap.

I 2004 ble ti nye land medlemmer. Det dreide seg om de tidligere kommunistiske Estland, Latvia, Litauen, Polen, Tsjekkia, Slovakia, Ungarn og Slovenia og middelhavslandene Malta og Republikken Kypros.Romania og Bulgaria ble medlemmer i 2007. Kroatia holdt folkeavstemning i 2012 og ble medlem 2013.[99]

Uttredelser

[rediger | rediger kilde]

Enhver medlemsstat har rett til � tre ut av unionen. Et land som �nsker � melde seg ut, skal kunngj�re sin plan om dette til Det europeiske r�d. Det skal opprettes en avtale som fastsl�r bestemmelsene for utmeldingen. Om s� ikke skjer, opph�rer medlemsstatens forpliktelser etter to �r.[100]

Storbritannia har som hittil eneste stat meldt seg ut av EU. En folkeavstemning i juni 2016 viste flertall for utmelding. Den britiske regjeringen begj�rte offisielt utmelding til Det europeiske r�d 29. mars 2017, og landet tr�dde ut av EU 31. januar 2020.[101]

Tre selvstyrte omr�der har til n� g�tt ut av unionen. Det dreier seg om Algerie som gikk ut i 1962 ved l�srivelsen fra Frankrike, og deretter inngikk samarbeidsavtale med EU i 1978. Gr�nland forlot EU i 1985 etter folkeavstemningen i 1982. Saint-Barth�lemy hadde som f�lge av den store avstanden til fastlandet og Frankrike, vanskelig for � overholde alle EU-standarder. �ya ble utmeldt med virkning fra 2012. B�de Gr�nland og Saint-Barth�lemy er blant de 13 oversj�iske land og territorier som har assosieringsavtaler med EU. De omfattes av EUs budsjetter, og Saint-Barth�lemy har dessuten euro.[100][102][103]

Etter Storbritannias uttreden i 2020, best�r EU av 27 stater, hvorav 21 republikker og seks monarkier.

�rstall Medlemsstater Antall Areal (km�) Befolkning (millioner)
1957 Belgia, Frankrike, Vest-Tysklanda, Italia, Luxemburg, Nederland 6 1 266 584 168
1973 Danmark, Irland, Storbritannia 9 3 790 864 253
1981 Hellas[104] 10 3 922 804 268
1986 Portugal, Spania[17] 12 2 353 891 320
1995 �sterrike, Finland, Sverige 15 3 333 203 372
2004 Kypros, Tsjekkia, Estland, Ungarn, Latvia, Litauen, Malta, Polen, Slovakia, Slovenia 25 4 071 261 459
2007 Bulgaria, Romania 27 4 419 671 493
2013 Kroatia 28 4 476 265 504
2020 Storbritannia tr�dte ut 31. januar 2020 27 4 236 351 447

a 1990 ble Tyskland gjenforent, og �st-Tyskland ble en del av EU

Mulige, fremtidige medlemsstater

[rediger | rediger kilde]

Etter TEUV Artikkel 49 kan en hver europeisk stat s�ke om medlemskap, s�fremt den tilfredsstiller EUs grunnleggende krav til demokrati og til en rettsstat. Dette fremg�r av de s�kalte K�benhavnkriteriene. I praksis m� regler tilsvarende EU-retten, innlemmes i den nasjonale rett f�r medlemskapet er et faktum. EU sondrer mellom kandidatland og land som er potensielle kandidater. Prosessen med opptak av et land som medlem av EU er derfor komplisert og langvarig.[105][106][107]

Potensielle kandidater

[rediger | rediger kilde]

Potensielle kandidater er lovet muligheter for medlemskap n�r de er klare. Det dreier seg per 2022 om Kosovo.[107]

Land akseptert som kandidatland

[rediger | rediger kilde]

Kandidatlandene er akseptert som parter i forhandlinger om medlemskap, men forhandlinger er ikke innledet. Det dreier seg om:[107]

  1. Albania[108] (siden 2014)[109]
  2. Nord-Makedonia (siden 2005)[110]
  3. Tyrkia[107]
  4. Bosnia-Hercegovina (siden 2022)[111]
  5. Georgia (siden desember 2023)[112]

Ukraina søkte om medlemskap 28. februar 2022 etter den russiske invasjonen samme år. Moldova innleverte sin søknad om medlemskap 3. mars 2022. Samme dag søkte også Georgia om medlemskap.[113][114][115][116][105][117]

Georgia måtte derimot gjennomføre ytterligere reformer før EU kunne akseptere landet som kandidatland. Landet ble imidlertid gitt et europeisk perspektiv. Dette innebærer at kommisjonen formelt anerkjenner et lands berettigelse til et mulig fremtidig medlemskap av Unionen, men utsetter å gi landet en offisiell kandidatstatus inntil visse betingelser er oppfylt.[118]

Land akseptert som forhandlingsparter

[rediger | rediger kilde]

Serbia og Montenegro har innledet forhandlinger, og medlemskap kan tre i kraft i 2025.[119]

Under EUs toppmøte 23. juni 2022 ble Ukraina og Moldova akseptert som kandidatland.[117][118] Den 8. november 2023 vedtok Europakommisjonen å anbefale forhandlinger med Ukraina om medlemskap.[120] Den 14. desember 2023 vedtok det europeiske råd å åpne medlemskapsforhandlinger med Ukraina og Moldova.[121]

Tidligere kandidater

[rediger | rediger kilde]

Norge søkte om medlemskap i 1962, 1967, 1970 og 1992. De to første gangene ble søknaden innsendt sammen med søknad fra blant andre Storbritannia. Da Frankrike nedla veto mot Storbritannias medlemskap, trakk begge ganger også Norge sin søknad. Søknadene fra Norge i 1970 og 1992 førte til undertegnede avtaler. Avtalene ble nedstemt i folkeavstemninger i 1972 og i 1994. Marokko søkte om medlemskap i 1987. Søknaden ble avslått, da EU mente at landet ikke var en europeisk stat. Island ble kandidatland i 2009, men ba om å bli strøket i 2015.[107][122][123]

Symboler

[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Symboler på Den europeiske union

  • Det europeiske flagget består av tolv gylne stjerner i sirkel på blå bakgrunn. Flagget ble tatt i bruk av Europarådet i 1953. Etter oppfordring fra Europarådet tok EU i 1983 det samme flagget i bruk.[124]
  • Europahymnen er en melodi hentet fra Ludwig van Beethovens niende symfoni fra 1823. Europarådet gjorde Beethovens musikk til sin hymne i 1972, og i 1985 ble den også tatt opp som EUs hymne. Europahymnen består kun av Beethovens musikk og ikke Schillers tekst i hans dikt Ode til gleden.[125]
  • Europadagen feires av EU 9. mai hvert år, til minne om den franske statsminister Robert Schumans introduksjon av sin plan – «Schuman-planen» – for å sette den franske og tyske kull- og stålindustrien, under felles europeisk kontroll.[126]
  • EUs motto er «forent i mangfold» (dansk: «forenet i mangfoldighed»).[127]

Se også

[rediger | rediger kilde]

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ https://www.cia.gov/library/publications/the-world-factbook/geos/ee.html.
  2. ^ https://ec.europa.eu/eurostat/tgm/table.do?tab=table&init=1&plugin=1&language=en&pcode=tps00001.
  3. ^ «Uformelt demokratiproblem». forskning.no. 1.3.2010. Besøkt 13. mai 2017. 
  4. ^ Veggeland, Noralv (17. februar 2016). «Hvem vedtar ny lovgivning?». Aftenposten. «Veggeland skriver at både EU og innenlandske organer mangler folkevalgt kontroll.» 
  5. ^ [leder] (16. juli 2014). «EU og Cameron på kollisjonskurs». Aftenposten. 
  6. ^ a b c d Bergesen, Helge Ole (1994). Internasjonal politikk. [Oslo]: Aschehoug. ISBN 8203320317. 
  7. ^ Eriksen, Erik Oddvar (22. oktober 2001). «Demokratiske underskudd». Dagbladet.no (på norsk). Besøkt 13. mai 2017. 
  8. ^ Europaportalen (28. juni 2012). «Vil gjøre EU mer demokratisk». Regjeringen.no (på norsk). Besøkt 13. mai 2017. 
  9. ^ «– EU-landene står eller faller sammen». forskning.no. 20. november 2011. Besøkt 5. mars 2018. 
  10. ^ Bildung, Bundeszentrale für politische. «Europäische Union (EU) | bpb». bpb.de (på tysk). Besøkt 17. oktober 2020. 
  11. ^ «Population on 1 January» (på engelsk). Eurostat. 1. januar 2018. Besøkt 1. september 2018. 
  12. ^ a b «Nobels fredspris for 2012», nobelprize.org, 12. oktober 2012. Besøkt 12. oktober 2012.
  13. ^ Otto von Habsburg: Die Paneuropäische Idee. Eine Vision wird Wirklichkeit. Amalthea Verlag, Wien-München 1999, ISBN 3-85002-424-5
  14. ^ a b c Rike, Tarald (1992). Guide til EFs indre marked. [Oslo]: T. Rike. ISBN 8299241200. 
  15. ^ Traktat om opprettelse av Det europeiske kull- og stålfellesskap. [Oslo]: Utenriksdepartementet. 1972. s. 8. 
  16. ^ a b EEC: en håndbok om utviklingen fra Roma-avtalen til det europeiske fellesskapet. Oslo: Tiden. 1971. 
  17. ^ a b c Det 20. århundre. [Oslo]: Aschehoug. 1995. ISBN 8203164935. 
  18. ^ Maastrichttraktaten av 7. februar 1992: kommentarer til Traktaten om Den europeiske union, med hovedvekten på bestemmelsene om økonomisk og monetær union. Oslo: TANO. 1993. ISBN 8251831210. 
  19. ^ Anonymous (5. juli 2016). «EU-traktater | Den Europæiske Union». Europæiske Union (på engelsk). Besøkt 6. juli 2020. 
  20. ^ Bildung, Bundeszentrale für politische. «Europäische Union (EU) | bpb». bpb.de (på tysk). Besøkt 18. oktober 2020. 
  21. ^ Bildung, Bundeszentrale für politische. «Vertrag von Lissabon | bpb». bpb.de (på tysk). Besøkt 18. oktober 2020. 
  22. ^ Rankin, Jennifer; Henley, Jon; Mason, Rowena; Boffey, Daniel (31. mars 2017). «Brexit: EU says no to free trade talks until 'progress' on final terms». the Guardian (på engelsk). Besøkt 7. mars 2018. 
  23. ^ Utenriksdepartementet (18. juni 2020). «Hva betyr brexit for britiske statsborgere som oppholder seg i Norge?». Regjeringen.no (på norsk). Besøkt 28. juni 2020. 
  24. ^ �Press corner�. European Commission - European Commission (p� engelsk). Bes�kt 25. desember 2020. 
  25. ^ �Agreements reached between the United Kingdom of Great Britain and Northern Ireland and the European Union�. GOV.UK (p� engelsk). Bes�kt 25. desember 2020. 
  26. ^ �EU-UK trade and cooperation agreement: Council adopts decision on conclusion�. www.consilium.europa.eu (p� engelsk). Bes�kt 23. desember 2021. 
  27. ^ a b c Fredrik Sejersted, , 3. utgave, Universitetsforlaget, 2011 s. 43, Juridika
  28. ^ �European Union�. The World Factbook (p� engelsk). Central Intelligence Agency. 11. april 2023. Bes�kt 16. april 2023. 
  29. ^ �Ordliste til resum�er - EUR-Lex�. eur-lex.europa.eu. Bes�kt 11. august 2020. 
  30. ^ Kan EU v�re demokratisk?. Ad notam Gyldendal. 1994. s. 177. ISBN 8241704852. 
  31. ^ �EUR-Lex - l14547 - EN - EUR-Lex�. eur-lex.europa.eu (p� engelsk). Bes�kt 16. april 2023. 
  32. ^ a b c d e f g h i j Utenriksdepartementet (17. juni 2016). �Ny utgave av EU/E�S-h�ndboken�. Regjeringen.no (p� norsk). Bes�kt 20. januar 2019. 
  33. ^ �Treaties currently in force - EUR-Lex�. eur-lex.europa.eu. Bes�kt 5. august 2020. 
  34. ^ Union, Publications Office of the European (26. januar 2018). �Europeiska unionen : och dess uppgifter.�. op.europa.eu (p� svensk). Bes�kt 5. august 2020. 
  35. ^ �Det Europ�iske R�d�. www.consilium.europa.eu (p� dansk). Bes�kt 1. august 2020. 
  36. ^ a b �Hjem�. www.consilium.europa.eu (p� dansk). Bes�kt 6. august 2020. 
  37. ^ H�ndbok i EU-arbeid i interimsperioden 1994. Oslo: Statskonsult. 1994. ISBN 8274830512. 
  38. ^ �Strategi�. Europa-Kommissionen - European Commission (p� dansk). Bes�kt 6. august 2020. 
  39. ^ a b �Politisk lederskab�. Europa-Kommissionen - European Commission (p� dansk). Bes�kt 2. august 2020. 
  40. ^ Bank, European Central. �Opgaver�. European Central Bank (p� dansk). Bes�kt 9. august 2020. 
  41. ^ �Ordliste til resum�er - EUR-Lex�. eur-lex.europa.eu. Bes�kt 30. august 2020. 
  42. ^ �Om RU�. cor.europa.eu (p� engelsk). Bes�kt 25. august 2020. 
  43. ^ �About�. European Economic and Social Committee (p� engelsk). 2. januar 2010. Bes�kt 25. august 2020. 
  44. ^ �European Ombudsman�. www.ombudsman.europa.eu. Bes�kt 25. august 2020. 
  45. ^ �European Data Protection Supervisor�. European Data Protection Supervisor - European Data Protection Supervisor (p� engelsk). Bes�kt 26. august 2020. 
  46. ^ �EIB at a glance�. EIB.org. Bes�kt 26. august 2020. 
  47. ^ Anonymous (5. juli 2016). �Agenturer og andre EU-organer | Den Europ�iske Union�. Europ�iske Union (p� engelsk). Bes�kt 24. november 2019. 
  48. ^ a b regjeringen.no (7. juni 2017). �EU-byr�er Norge deltar i�. Regjeringen.no (p� norsk). Bes�kt 2. november 2019. 
  49. ^ a b �EU Agencies Network | Extranet�. euagencies.eu. Bes�kt 10. november 2019. 
  50. ^ �EU-komiteer Norge kan delta i | europalov�. europalov.no. Bes�kt 31. januar 2022. 
  51. ^ Maastrichtavtalen Art 20 Bes�kt 26. juni 2012
  52. ^ a b c d �Treaties currently in force - EUR-Lex�. eur-lex.europa.eu. Bes�kt 26. juli 2020. 
  53. ^ a b �Kompetencefordelingen i Den Europ�iske Union�. eur-lex.europa.eu. Bes�kt 18. september 2020. 
  54. ^ Konsoliderte utgaver av Traktaten om den europeiske union og Traktaten om den europeiske unions virkem�te bes�kt 25. juli 2020
  55. ^ Konsoliderte utgaver av Traktaten om den europeiske union og Traktaten om den europeiske unions virkem�te bes�kt 25. juli 2020
  56. ^ Konsoliderte utgaver av Traktaten om den europeiske union og Traktaten om den europeiske unions virkem�te bes�kt 25. juli 2020
  57. ^ Anonymous (16. juni 2016). �Told | Den Europ�iske Union�. Europ�iske Union (p� engelsk). Bes�kt 18. september 2020. 
  58. ^ Utenriksdepartementet (17. juni 2016). �Ny utgave av EU/E�S-h�ndboken�. Regjeringen.no (p� norsk). Bes�kt 18. september 2020. 
  59. ^ Bildung, Bundeszentrale f�r politische. �Europ�ischer Binnenmarkt | bpb�. bpb.de (p� tysk). Bes�kt 22. januar 2019. 
  60. ^ D�lvik, Jon Eri (1990). Fagbevegelsen og Europa: internasjonalisering og europeisk integrasjon : utfordringer for fagbevegelsen. Oslo: FAFO. ISBN 8274220404. 
  61. ^ Anonymous (16. september 2016). �Den f�lles fiskeripolitik (FFP)�. Fiskeri - European Commission (p� engelsk). Bes�kt 8. juli 2020. 
  62. ^ �EUR-Lex - 12012M/TXT - EN - EUR-Lex�. eur-lex.europa.eu. Bes�kt 4. august 2020. 
  63. ^ regjeringen.no (29. juni 2012). �Lisboa-traktaten i norsk oversettelse�. Regjeringen.no (p� norsk). s. 46 (pdf). Bes�kt 19. september 2020. �Artikkel 3: d) bevaring av biologiske ressurser i havet under den felles fiskeripolitikk,� 
  64. ^ L�chen, Einar (1972). Fellesmarkedet og Norge. Oslo: Gyldendal. s. 59. ISBN 8205007152. 
  65. ^ �Medlem i EU�. eu.riksdagen.se (p� svensk). Arkivert fra originalen 15. august 2020. Bes�kt 16. august 2020. 
  66. ^ �Udenrigshandel - EUR-Lex�. eur-lex.europa.eu. Bes�kt 29. august 2020. 
  67. ^ �Everything But Arms�. Trade Helpdesk. 19. juli 2017. Arkivert fra originalen 30. juni 2020. Bes�kt 25. september 2020. 
  68. ^ regjeringen.no (14. august 2018). �Norges landbrukssamarbeid med EU�. Regjeringen.no (p� norsk). Bes�kt 27. juli 2020. 
  69. ^ Union, Publications Office of the European (15. juli 2019). �EU-budgettet i hovedtr�k.�. op.europa.eu (p� dansk). Bes�kt 27. juli 2020. 
  70. ^ matdepartementet, Landbruks-og (25. mars 2022). �Matvaresikkerhet i EU�. Regjeringen.no (p� norsk). Bes�kt 28. mars 2022. 
  71. ^ a b c �EUR-Lex - ai0025 - EN - EUR-Lex�. eur-lex.europa.eu. Bes�kt 27. juli 2020. 
  72. ^ �EUs klimam�l for 2030 | europalov�. europalov.no. Bes�kt 5. oktober 2020. 
  73. ^ Anonymous (23. november 2016). �2050 long-term strategy�. Klima - European Commission (p� engelsk). Bes�kt 29. juli 2020. 
  74. ^ �REPowerEU: mere sikker og b�redygtig energi til overkommelige priser for Europa�. Europakommisjonen. Mai 2022. Bes�kt 26. juli 2022. 
  75. ^ �European Green Capital�. ec.europa.eu. Bes�kt 23. august 2020. 
  76. ^ Anonymous (16. juni 2016). �Energy | Den Europ�iske Union�. Europ�iske Union (p� engelsk). Bes�kt 20. september 2021. 
  77. ^ �Et omr�de med frihed, sikkerhed og retf�rdighed | Faktablade om Den Europ�iske Union | Europa-Parlamentet�. www.europarl.europa.eu (p� dansk). Bes�kt 24. september 2020. 
  78. ^ �Schengen - Vejen til fri bev�gelighed i Europa for alle�. Den europeiske unions publikasjonskontor. 2022. Bes�kt 16. oktober 2022. 
  79. ^ �EUR-Lex - ai0022 - EN - EUR-Lex�. eur-lex.europa.eu. Bes�kt 21. september 2020. 
  80. ^ Anonymous (16. juni 2016). �Transport | Den Europ�iske Union�. Europ�iske Union (p� engelsk). Bes�kt 8. oktober 2020. 
  81. ^ regjeringen.no (29. juni 2012). �Lisboa-traktaten i norsk oversettelse�. Regjeringen.no (p� norsk). Bes�kt 29. september 2020. �AVDELING XVI TRANSEUROPEISKE NETT Artikkel 170 nr. 1 For � bidra til � virkeliggj�re m�lene i artikkel 26 og 174 og for � sette unionsborgere, markedsdeltakere og regionale og lokale samfunn i stand til fullt ut � utnytte fordelene ved et omr�de uten indre grenser skal Unionen bidra til � opprette og utvikle transeuropeiske nett p� omr�dene for transport-, telekommunikasjons- og energiinfrastruktur.� 
  82. ^ �TEN-T retningslinjer�. Regjeringen.no (p� norsk). 17. november 2011. Bes�kt 29. september 2020. 
  83. ^ �EUs romprogram (2021-2027) og EU-byrået for romprogrammet | europalov». europalov.no. Besøkt 27. november 2021. 
  84. ^ «Kultur - EUR-Lex». eur-lex.europa.eu. Besøkt 23. august 2020. 
  85. ^ regjeringen.no (29. juni 2012). «Lisboa-traktaten i norsk oversettelse». Regjeringen.no (på norsk). Besøkt 16. august 2020. «bidra til at medlemsstatenes kulturer får utfolde seg, idet den respekterer det nasjonale og regionale mangfold, samtidig som den felles kulturarv framheves» 
  86. ^ «EU competences in the field of culture | Culture and Creativity». ec.europa.eu. Besøkt 23. august 2020. 
  87. ^ Anonymous (16. juni 2016). «Kultur i EU | Den Europæiske Union». Europæiske Union (på engelsk). Besøkt 23. august 2020. 
  88. ^ «Den europeiske vendingen – om utviklingen av EUs helseunion og mulighetsrommet for Norge». Helsedirektoratet (på norsk). Besøkt 26. mai 2024. 
  89. ^ a b c Anonymous (16. juni 2016). «Så finansieras EU:s verksamhet». Europeiska Unionen (på engelsk). Besøkt 23. juli 2020. 
  90. ^ «Fact check on the EU budget». European Commission - European Commission (på engelsk). Besøkt 23. juli 2020. 
  91. ^ «EU-budgettet i hovedtræk.». Publications Office of the European Union (på dansk). op.europa.eu. 15. juli 2019. Besøkt 23. juli 2020. 
  92. ^ «EU:s budget». eu.riksdagen.se (på svensk). Besøkt 23. juli 2020. 
  93. ^ «Press corner». European Commission - European Commission (på engelsk). Besøkt 11. november 2020. 
  94. ^ Dagens Næringsliv 26. april 2018, s. 35
  95. ^ «Europe :: European Union — The World Factbook - Central Intelligence Agency». www.cia.gov. Arkivert fra originalen 15. juni 2020. Besøkt 28. juli 2020. 
  96. ^ Rike, Tarald (1992). Guide til EFs indre marked. [Oslo]: T. Rike. ISBN 8299241200. 
  97. ^ Norgeshistorie, Om; Institutt for arkeologi, konservering og historie (IAKH) ved UiO. «Norges nei til EF i 1972 - Norgeshistorie». www.norgeshistorie.no (på norsk). Besøkt 4. august 2020. 
  98. ^ Det 20. århundres historie: Europa, USA og Japan. Oslo: Universitetsforl. 1997. ISBN 8200223833. 
  99. ^ Traynor, Ian (22. januar 2012). «Croatia votes to join EU». the Guardian (på engelsk). Besøkt 11. mars 2018. 
  100. ^ a b «Medlem i EU». eu.riksdagen.se (på svensk). Arkivert fra originalen 19. august 2020. Besøkt 23. august 2020. 
  101. ^ «UK no longer a member of EU» (på engelsk). BBC. 31. januar 2020. Arkivert fra originalen 31. januar 2020. Besøkt 1. februar 2020. 
  102. ^ «Draft European Council Decision on amendment of the European status of the island of Saint-Barthélemy». Rådet/Coreper. 20. oktober 2010. Besøkt 24. juli 2020. 
  103. ^ Anonymous (16. juni 2016). «The history of the European Union - 1978». European Union (på engelsk). Besøkt 25. desember 2020. 
  104. ^ Det 20. århundres historie: Europa, USA og Japan. Oslo: Universitetsforl. 1997. ISBN 8200223833. 
  105. ^ a b «Georgien reicht Antrag für EU-Mitgliedschaft ein». www.t-online.de (på tysk). Besøkt 6. mars 2022. 
  106. ^ regjeringen.no (29. juni 2012). «Lisboa-traktaten i norsk oversettelse». Regjeringen.no (på norsk). Besøkt 6. mars 2022. 
  107. ^ a b c d e «Negotiations status». ec.europa.eu (på engelsk). Besøkt 4. mars 2022. 
  108. ^ McGrath, Ciaran (23. februar 2018). «EU’s divisive next members: Albania and Macedonia set to start accession talks THIS SUMMER». Express.co.uk (på engelsk). Besøkt 11. mars 2018. 
  109. ^ Smith, Helena (26. juni 2017). «Albania's pro-EU prime minister set to win parliamentary majority». the Guardian (på engelsk). Besøkt 11. mars 2018. 
  110. ^ «EU to Back Starting Entry Talks With Albania, Republic of Macedonia». Bloomberg.com (på engelsk). 21. februar 2018. Besøkt 11. mars 2018. 
  111. ^ Council of the EU (13.12.2022). «Council conclusions on enlargement and stabilisation and association process». European Union. Besøkt 16.12.2022. 
  112. ^ tagesschau.de. «EU eröffnet Beitrittsverhandlungen mit Ukraine und Moldau». tagesschau.de (på tysk). Besøkt 15. desember 2023. 
  113. ^ Etterkrigshistorisk register. 22 : Norge, Norden og europeisk integrasjon som etterkrigshistorisk forskningsfelt. Av Helge Pharo. Bergen: LOS-senteret. 1994. ISBN 82-91027-05-6. OCLC 929260771. 
  114. ^ «European Neighbourhood Policy and Enlargement Negotiations». ec.europa.eu (på engelsk). Besøkt 3. mars 2022. 
  115. ^ https://www.aljazeera.com/news/2022/3/3/moldova-officially-applies-for-eu-membership. 
  116. ^ «Ukraine beantragt Aufnahme in die EU». Der Tagesspiegel Online (på tysk). 28. februar 2022. ISSN 1865-2263. Besøkt 6. mars 2022. 
  117. ^ a b tagesschau.de. «EU-Gipfel: Ukraine und Moldau sind Beitrittskandidaten». tagesschau.de (på tysk). Besøkt 26. juni 2022. 
  118. ^ a b «EU-utvidelse : Ukraina, Moldova og Georgia | EEAS Website». www.eeas.europa.eu. Besøkt 1. juli 2022. 
  119. ^ Rankin, Jennifer (6. februar 2018). «Serbia and Montenegro could join EU in 2025, says Brussels». the Guardian (på engelsk). Besøkt 11. mars 2018. 
  120. ^ «President von der Leyen calls for Ukraine to join the EU and announces additional €25 million for civilians in Gaza». commission.europa.eu (på engelsk). Besøkt 8. november 2023. 
  121. ^ NTB – Bibiana Piene: Orban la ned stridsøksa – EU åpner døra for Ukraina, msn.com, 14. desember 2023
  122. ^ Reykjavik, AFP in (12. mars 2015). «Iceland drops EU membership bid: 'interests better served outside' union». the Guardian (på engelsk). Besøkt 11. mars 2018. 
  123. ^ «Die rechtlichen Fragen der Erweiterung der EU (1)». www.europarl.europa.eu. Besøkt 7. mars 2022. 
  124. ^ Anonymous (16. juni 2016). «The European flag». European Union (på engelsk). Besøkt 26. august 2020. 
  125. ^ Anonymous (16. juni 2016). «The European anthem». European Union (på engelsk). Besøkt 26. august 2020. 
  126. ^ Anonymous (16. juni 2016). «Europe Day». European Union (på engelsk). Arkivert fra originalen 1. juli 2019. Besøkt 26. august 2020. 
  127. ^ Anonymous (16. juni 2016). «EU's motto | Den Europæiske Union». Europæiske Union (på engelsk). Besøkt 26. august 2020. 

Litteratur

[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]


Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Den_europeiske_union&oldid=24617981»