Begravelse
Begravelse er en seremoni i forbindelse med en persons død. Seremonien er i sin opprinnelse religiøst motivert, men i den senere tid er det religiøse kommet mer i bakgrunnen i mange kulturer. I dag brukes den av de fleste som en mulighet for et siste farvel med den døde.
Begravelse av døde går 50 000 år tilbake i tid, basert på funn av neanderthaleres gravsteder.[1] Gravplasser finnes over hele verden, og oftest avholdes en seremoni i forbindelse med begravelsen.
Betegnelsen på norrønt var jarðaðr («jording»), grafin, grafin niðr i jörð («graving ned i jord»), niðrsett («nedsettelse»), lagðr, niðrlagðr («nedleggelse»), uten at noen av ordene opplyser hvordan dette ble utført.[2]
Tradisjoner i kristendom, j�dedom og islam
[rediger | rediger kilde]Innenfor j�dedom, kristendom og islam anses begravelse som den mest korrekte m�te � h�ndtere avd�de p�, knyttet til tanken om gjenoppstandelse og at legemet derfor ikke skal �delegges, men nedbrytes p� naturlig m�te. Kremasjon anses som en fornektelse av tanken p� legemets oppstandelse, og dermed en handling i angivelig strid med en guddommelig vilje.
I nyere tid har kremasjon vunnet terreng, 47,9 % av d�de i Norge i 2022 �nsket � kremeres, mens lang avstand til n�rmeste krematorium mange steder trolig hemmer videre vekst. Til sammenligning kremeres 86,8 % i Danmark, og i Japan 99,97 %.[3]
I kirkesamfunn som Den katolske kirke og Den ortodokse kirke er begravelsen sterkt knyttet til forb�nn for den avd�de. I protestantiske kirker ber man ikke for avd�de.
I tidlig kristendom var det vanlig � begrave d�de under gulvet eller kirkens krypt. I Fj�re kirkes krypt ligger velbevarte mumier av personer som d�de p� 1600-tallet.[4] Plassproblemer gjorde det gradvis n�dvendig med begravelser utenfor, dvs. p� s�rlig anlagte gravplasser, kirkeg�rder. Etter hvert ble begravelser inne i kirken forbeholdt prominente personer.[5]
P� slutten av 1670-tallet kom en skikk fra Frankrike, via Danmark til Norge, �natt-begravelser� som var forbeholdt kun de fornemste borgerne. Dette var praktfulle seremonier nattestid.[6]
Da Georg Brandes' ti �r gamle datter Astrid d�de av difteri i november 1890, ble hun fotografert og malt etter sin d�d; hun l� da i hjemmet.[7] Tidlig p� 1900-tallet ble det mange steder fortsatt holdt likvake, og begravelsen kunne ogs� foreg� fra hjemmet. Begravelsesf�lget fulgte s� etter kisten til kirkeg�rden hvor begravelsen foregikk med eller uten prest til stede.
I Seljord var skikken for begravelser at deltakerne m�ttes p� s�rgeg�rden. Her gikk de inn i stuen, leste faderv�r og gjorde korstegn over kisten. Lokket ble fjernet for avskjed med den avd�de. De fremm�tte sang tre salmer. P� veien ut stanset gjestene midt i d�r�pningen, og en av dem skulle da �hilse for liket� og takke husets folk p� vegne av den avd�de, b�de for sorger og gleder. P� kirkeg�rden steg hver enkelt frem etter ritualet og kastet tre ganger litt mold ned p� kisten. Straks graven var tildekket, ble det risset et kors p� jorden over. Forsamlingen la seg p� kne rundt graven, leste faderv�r og gjorde korstegn igjen.[8]
Egne regler gjaldt for selvmordere. En selvmorder i England fikk i november 1673 ikke gravlegges verken p� kirkeg�rd eller i sin egen hage; venner klarte ikke � hindre to konstabler i � frakte ham bort i en s�ppelkjerre uten kiste. Ved et veikryss ble han gravd ned og en p�le drevet gjennom kroppen. Skikken med � grave ned selvmordere ved veikryss ble f�rst avskaffet i britisk lov med Burial of Suicide Act fra 1823 som �pnet for at selvmordere kunne gravlegges p� kirkeg�rder, men bare mellom kl. 21 og midnatt, og uten noen religi�s seremoni. The Internments Act fra 1882 fjernet ogs� disse begrensningene.[9]
Forskjellig bruk av begreper
[rediger | rediger kilde]«Gravferd», «begravelse», «bisettelse» og «kremasjon» er begreper som ofte brukes forskjellig. Begravelsesbransjen i Norge holder seg til følgende:
«Gravferd» er et samlebegrep som omfatter begravelse og bisettelse. Begrepet «begravelse» benyttes når den døde gravlegges uten kremasjon, mens «bisettelse» benyttes der den døde kremeres, og asken helles i en urne som settes ned på en gravplass eller spres i naturen.
Begrepet «bisettelse» kan også være en seremoni som holdes et annet sted enn der hvor den avdøde gravlegges.[10]
Tidligere var bisettelse i hjemmet en vanlig tradisjon som ble gjennomført ved en enkel seremoni i tidsrommet mellom dødsfallet og selve begravelsesdagen. Avdøde lå hjemme, enten i huset eller på låven. Familie, naboer og venner fulgte ofte avdøde til kirken/kapellet dagen før gravferdsseremonien. I dag er det begravelsesbyråets representant, gravferdskonsulenten, som ivaretar alle praktiske oppgaver, og er den avdødes families kontakt med byrået.
Massebegravelser
[rediger | rediger kilde]Under ekstreme forhold har massebegravelser blitt brukt. Særlig under epidemier og i krigstid har samfunnet måtte gripe til massegraver. I slike tilfeller er det normalt en minimal seremoni eller ingen seremoni i det hele tatt.
På krigskirkegårder etter første og andre verdenskrig ble de fleste som falt på slagmarken, først gravlagt i hast i massegraver eller grøfter, men etter at krigen var over, kunne mange flyttes til individuelle graver på en krigskirkegård, om de lot seg identifisere, jfr Krigsgravtjenesten i Norge.
Ossuarier («beinhus»)
[rediger | rediger kilde]Plassmangel på greske gravplasser forårsaker at den døde ofte graves opp etter tre år, knoklene vaskes og legges så i skrin som stables inne i gravplassens «beinhus» (ossuarium). I 2006 ble det vedtatt en lov som tillot krematorier på gresk jord, men Den ortodokse kirke motsatte seg dette så sterkt[11] at det første krematorium på gresk jord først stod ferdig i 2019.[12]
Askespredning
[rediger | rediger kilde]En del ønsker å spre asken etter en kremasjon i naturen. Asken kan da tømmes fra urnen over land eller vann. Skal asken i vann, kan det benyttes en vannoppløselig urne som senkes ned i vannet. Søknad sendes statsforvalteren.[13] Ved slik gravferd kan det ikke kreves kirkelig medvirkning,[14] men seremonien humanistisk gravferd kan avholdes.
I noen land er imidlertid denne skikken vanlig. Noen steder spres asken ut på sjøen, og iblant er det avsatt spesielle steder ved kysten til dette formålet.
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ Ker Than: La Chapelle neanderthal-gravsteder, National Geographic 16. desember 2013
- ^ [1] Nicolay Nicolaysen: «Om de kongelige begravelser i Norge efter hedendommen», wikisource
- ^ Kathrine Geard: «Yngve sier sjelden hva han jobber med», Fagbladet 16. mars 2024
- ^ Kari Jeppestøl Arntzen og Dennis Ravndal: «Gravkjelleren i Fjære kirke er skjendet», NRK 30. oktober 2021
- ^ Christine Quigley, The Corpse: A History (s. 78–104), McFarland, 2013
- ^ «Nattbegravelser | Drammen Byleksikon». byleksikon.drmk.no. Besøkt 23. januar 2023.
- ^ «Astrid Brandes' død av difteri», danmarkshistorien.dk
- ^ Knut Mykland: Den lange fredstiden (s. 77), forlaget Cappelen, Oslo 1988, ISBN 82-574-0443-8
- ^ Begravelser ved veikryss, Sussexhistory.net
- ^ «Begravelse | Jølstad begravelsesbyrå». Jølstad begravelsesbyrå. Besøkt 26. mai 2016.
- ^ Chloe Hadjimatheou: Why Greeks are exhuming their dead, BBC
- ^ Cremation in Greece
- ^ «Askespredning»
- ^ Pressemelding fra Den norske kirke 09. november 2002, 7. avsnitt
Se også
[rediger | rediger kilde]- Bisettelse
- Kremasjon, likbrenning
- Statsbegravelse, begravelse på statens bekostning
- Begravelse til sjøs
- Likvake
- Gravøl, gjestebud etter begravelse
- Sekundærbegravelse
- Croque-mort
- Gravlund, gravminne
- Begravelsesbyrå
- Gråtekone
- Kondolanse
- Rekviemmesse
Eksterne lenker
[rediger | rediger kilde]- (en) Burials – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
- Om Den norske kirkes gravferd
- Om Humanistisk gravferd
- Oversikt over norske begravelsesbyråer
