Bibelens kanon

Bibelens kanon er den samling av b�ker i Bibelen som regnes av troende som hellige. Noen mener de er inspirert av Gud, og noen mener de er Guds ord. Den protestantiske bibelen har 66 b�ker som utgj�r Det gamle testamente (De hebraiske og arameiske skrifter) og Det nye testamente (De kristne skrifter). De romersk katolske biblene har ogs� med De deuterokanoniske b�kene.

Apokryfene

De andre b�kene som i visse sammenhenger knyttes til Bibelen kalles apokryfer. Disse b�kene anses vanligvis for � v�re av mindre verdi eller uten verdi. Flere av apokryfene skriver seg fra tiden mellom hjemvendelsen fra Babylonia og Jesu tid, og er alts� eldre enn b�kene i NT. Syv b�ker som regnes som et tillegg til GT, har likevel oppn�dd en viss utbredelse og tas med i den katolske og ortodokse kanon, de kalles De deuterokanoniske b�ker. Apokryfiske b�ker utenom disse omfatter de s�kalte pseudepigrafer. Til disse h�rer blant annet Enoks b�ker og Boken om Jubel�rene. Ogs� flere nytestamentlige apokryfer eksisterer, deriblant apokryfiske evangelier.

Det gamle testamentets kanon

Det gamle testamente er den samlingen av b�ker som ble regnet for hellige av judeerne i fortiden. Judeerne hadde sin samling av b�ker som de regnet for hellige. If�lge �n tradisjon har disse skriftene blitt samlet av Esra. Disse b�kene er identiske med j�denes Tanakh. De var inndelt p� en litt annen m�te enn Det gamle testamentet i kristne bibler; man skilte mellom tre hoveddeler, loven, skriftene og profetene. Josefus omtalte de b�kene som ble ansett for hellige og nevnte ogs� skrifter som ble ansett for mindre verdifulle, det vil si de deuterokanoniske b�ker, som ble tatt med i noen samlinger allerede p� hans tid.

Jesus henviste ofte til profetene og skriftene, og han anerkjente gjerningene til Moses. Dette tas vanligvis som et vitnesbyrd om at kristne skal anse dette som hellige b�ker. Disse skriftene ble derfor tatt opp i Bibelen av de kristne, sammen med det som ble kjent som Det nye testamentet (NT).

Det nye testamentets kanon

Samlingen av NT har derimot v�rt gjenstand for langt flere diskusjoner. Noen vil hevde at b�kene i NT antagelig var samlet i den eldste tid av kristendommen og at det derfor er god grunn til � se p� dem som kanoniske. Andre fremholder imidlertid at enkelte b�ker kanskje ikke eksisterte f�r sent p� 100-tallet og at fortegnelser over skriftenes kanon f�rst ble laget da.

Ofte sies det at kanoniseringen av disse b�kene ble endelig fullf�rt p� Kirkem�tet i Karthago i �r 397 e.Kr. Imidlertid fantes det fortegnelser over b�kene fra f�r den tid. Som den eldste fortegnelsen regnes den som er kjent som Muratoris kanon fra ca. �r 170. Det lengste bevarte eksemplaret av dette verket ble funnet p� 1700-tallet av en italiensk historiker ved navn Lodovico Antonio Muratori. Dette eksemplaret ble skrevet omkring tusen �r tidligere. Enkelte andre fragmenter er ogs� kjent. Sannsynligvis ble teksten opprinnelig skrevet p� gresk omkring �r 175. Hvem som skrev teksten, er usikkert. Noen mener at den kan ha blitt skrevet av Klemens av Alexandria, en kjent apologet. Andre mener at det kan ha v�rt skrevet av Hippolytus fra Roma, som skrev p� gresk. Ogs� andre skribenter har blitt foresl�tt. Men i denne teksten, som ikke i sin helhet er blitt bevart, blir de fleste av b�kene i NT nevnt. De f� b�kene som man ikke finner, kan ha v�rt nevnt i den delen som er g�tt tapt. De pastorale brev (Timoteus og Titus) nevnes tydelig. Teksten nevner ogs� noen andre b�ker, og det sies at de ikke skal regnes med til De hellige skrifter. I tiden mellom dette verkets tilblivelse og kirkem�tet i Karthago kjenner man flere fortegnelser over kanoniske b�ker, medregnet noen av kirkefedrenes bemerkninger som ble skrevet p� 300-tallet. I noen av disse fortegnelsene utelates noen av b�kene, og noen ganger betviles ektheten av enkelte b�ker.

Synspunkter

Samaritanerne anser kun Moseb�kene som kanoniske.

De deuterokanoniske b�ker ble tatt med i kirkens boksamling p� 300-tallet etter �nske fra Augustinus, men de ble ikke alment akseptert. De ble ikke anerkjent av alle de etterf�lgende l�rde. Hieronymus, som oversatte Bibelen til latin, s� p� dem som verdil�se og frar�det folk � lese dem. Ved konsilet i Trient i 1546 besluttet den katolske kirke � ta med de syv deuterokanoniske b�ker i sin samling ^{[trenger referanse]}, mens Manasses b�nn, Tredje Esra og Fjerde Esra, ble utelatt. Disse b�kene brukes fortsatt i utstrakt grad i den ortodokse kirke.

Under reformasjonen var det mange spekulasjoner rundt forskjellige apokryfe verk. Noen slike b�ker vakte interesse innen noen religi�se samfunn.

Martin Luther s� ikke p� apokryfene som likeverdige med resten av Bibelen, men det ble hetende seg i lang tid at de kunne v�re nyttige � lese. Derfor ble de ofte lagt til som et tillegg til bibelutgaver ogs� i protestantiske omr�der.

Den etiopiske ortodokse kirke regner noen �vrige skrifter som en del av sin kanon, heriblant Enoks bok og Boken om Jubel�rene.

De siste dagers hellige regner Mormons bok som guddommelig; den best�r av flere s�regne b�ker og forteller om mennesker som skal ha bodd i Amerika.

Ogs� de b�kene som vanligvis regnes som kanoniske, har til tider v�rt utsatt for tvil. Luther betvilte p� et tidspunkt ektheten av Esters bok, Hebreerbrevet, Jakobs brev, Judas' brev og Johannes' �penbaring. Se Lutherbibelen.

Tomasevangeliet og andre apokryfe evangelier har vakt bredere interesse etter funnet av Nag Hammadi-skriftene, og mange moderne lesere �nsker � utfordre Bibelens kanon med inntrykk fra disse tekstene.

Eksterne lenker