Sekt
- �Sekt� kan ogs� referere til en type musserende vin.
Sekt er et menings- eller trossamfunn som har skilt seg ut fra et herskende samfunn eller en st�rre gruppe. Ordet brukes s�rlig om religi�se sammenslutninger som har en avvikende trosbekjennelse, dogmer, i forhold til en st�rre, mer etablert bevegelse, men ogs� om andre �tilhengerflokker�, for eksempel politiske sekter og mindre grupperinger med meninger som skiller seg fra det r�dende synet i et parti. Betegnelsen brukes ofte nedsettende.
Ordbakgrunn
[rediger | rediger kilde]Ordet sekt kommer fra det latinske substantivet Secta (en feminin form av verbet Sequi, � f�lge[1]) som betyr "en m�te, en vei", og i overf�rt betydning en (foreskrevet) m�te, modus, eller maner, og dermed omskrevet, en disiplin eller l�reretning definert av et sett av metoder og doktriner. Den n�v�rende skalaen av betydninger av sekt har blitt p�virket av forvirring med det liktlydende (men etymologisk urelatert) latinske ordet Secta (den feminine formen av verbet secare, � klippe), som om sekter var avskj�r sk�ret bort fra hovedreligionen.[1]
Religi�s sekterisme
[rediger | rediger kilde]Definisjoner
[rediger | rediger kilde]Det er i hovedsak to definisjoner p� sekt-begrepet:
- Den f�rste er en tradisjonell og sosiologi-faglig og formell definisjon. Den er ikke negativt ladet, og forklarer sekter som �religi�se grupper som har sprunget ut fra et st�rre trossamfunn p� grunn av avvik i l�re og/eller praksis, gjerne mer konservativt enn opphavet.� Etter denne definisjonen er st�rrelse nesten eneste avgj�rende kjennetegn.
- Den andre definisjonen, som brukes i dagligtale, er negativt ladet og beskriver �en lukket religi�s gruppering med sterke ledere, betydelig kontroll over medlemmenes adferd, og eventuelt sanksjoner knyttet til �nske om utmelding�. Denne definisjonen f�lger ikke n�dvendigvis den vanlige oppdelingen i kirkesamfunn eller st�rrelsen p� samfunnet – en lokal forsamling innenfor et etablert kirkesamfunn kan v�re sekterisk.
Kjennetegn p� sekter
[rediger | rediger kilde]Et fors�k p� en sosiologisk definisjon av begrepet er gjort av tyskerne Max Weber og Ernst Troeltschs i deres religionssosiologiske arbeider. Weber fremstiller sekten som en idealtype og p� den andre siden kirken som en annen idealtype. S� definerer Weber at sekten har personlig omvendte tilhengere, mens kirken har medlemmer som er f�dt inn i den. Troeltsch p�peker at sekten stiller store krav til tilhengerne, at den ikke tar m�l av seg til � omfatte mer enn en minoritet og dermed har en elitepreget fremtoning, at den ofte fremholder et likestillings-ideal (blant de utvalgte) og at grunnleggeren eller lederen bygger sin autoritet p� personlige egenskaper. Felles for sekt-idealtypen og den rene kirke-idealtypen er at begge hevder � ha en absolutt religi�s sannhet. Midt mellom sekt og kirke plasserer han kirkesamfunnene, og indikerer at en sekt kan utvikle seg til et kirkesamfunn ved � vokse og f� organisatorisk struktur. P� samme m�te kan en tidligere �monopolistisk� statskirke g� mot � bli ett av mange kristne kirkesamfunn.
En norsk kilde Arne Tord Sveinall gir noen kriterier; �Det dreier seg som regel om en relgi�s minoritet.� - �Sterkt konformitetspress.� - �Vesentlige deler av l�re, organisasjonsform eller historie holdes skjult for vanlige medlemmer eller �penbares litt etter litt.� - �Reaksjoner ved utmelding - som ofte resulterer i psykiske belastninger.�[2]
Eksempler p� sekt-begrepets bruk
[rediger | rediger kilde]I katolske Latin-Amerika, der andre religi�se grupper, uavhengig av st�rrelse, ofte blir definert som sekter, fordi katolisismen er normen. Likeledes blir protestantiske kirker, spesielt de mindre, definert som sekter i noen europeiske land der den ortodokse kirke st�r sterkt, for eksempel i Russland, Belarus og Ukraina.
Et annet eksempel gjelder ulike trosretninger og grupperinger innen islam. Sett med en sunni-muslims �yne er sjiaislam en sekt av ikke-rettroende, selv om sjia n� gjerne regnes som en trosretning innen islam. Og de fleste troende muslimer definerer de fundamentalistiske gruppene innen islam som sekter, selv om de ikke selv gj�r det.
De fleste av dagens religioner startet som sekter eller kulter, sett fra datidens samfunns �yne. B�de kristendommen, islam og buddhismen har grunnleggere som kom med ny l�re inn i etablerte sammenhenger. Ogs� Luthers etterf�lgere ble sett p� som en sekt i starten.
I Norge
[rediger | rediger kilde]I norsk religionshistorie var det f�r 1845 ikke lov � etablere forsamlinger med l�re som avvek fra den lutherske statskirkens. Med dissenterloven i 1845 ble det tillatt � opprette frimenigheter, og de fleste av disse ble fremdeles sett p� som sekter, inntil de vokste seg store nok til � bli stuerene og fortjene betegnelsen kirkesamfunn.
Sekt-begrepet har idag en kraftig negativ ladning – ingen bruker sekt-betegnelsen om seg selv. Massemedia bruker imidlertid begrepet aktivt,[trenger referanse] spesielt dersom journalisten �nsker � vinkle innslaget eller artikkelen negativt.[trenger referanse] For en kristen menighet er for eksempel det � fremst� som karismatisk, forkynne helbredelse, praktisere tungetale eller liknende ofte alene nok for � bli omtalt som sekt i mange norske medier, uten n�dvendigvis at noen av kriteriene under er oppfylt.
En av hovedforfatterne bak den norske "sektrapporten" «Religiøse grupper og bruddprosesser»[3], fra 2008, Audhild Skoglund stiller seg svært kritisk både til bruken av begrepet "sekt" og generelt til den norske sektdebatten, som hun mener er tendensiøs og preget av fremmedfrykt. Hun sier bl.a. Et av problemene med den norske debatten er den manglende tradisjonen for religiøst mangfold som gjør at absolutt alle religiøse grupperinger utenfor statskirken kan risikere å få sektstempelet på seg. Samtidig regnes representanter for statskirken som eksperter som kan felle en kvalifisert dom over andre religiøse retninger. ... Et storsamfunn som tvinger alle til å være like, er ikke mer demokratisk enn en liten gruppe som gjør det samme – tvert imot; storsamfunnet kan vi ikke engang rømme fra.[4]
Se også
[rediger | rediger kilde]Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ a b Harper, Douglas. «sect». Online Etymology Dictionary. etymonline.com. Besøkt 14. mars 2010. «c.1300, "distinctive system of beliefs or observances; party or school within a religion," from Old French secte, from Late Latin secta "religious group, sect," from Latin secta "manner, mode, following, school of thought," literally "a way, road," from fem. of sectus, variant past participle of sequi "follow," from PIE *sekw- "to follow" (see sequel).»
- ^ Troende til litt av hvert : om religiøs sekterisme og sjelesorg av Arne Tord Sveinall, Verbum forlag 2000, ISBN 8254308683 side 30-33. nb.no)
- ^ «Arkivert kopi» (PDF). Arkivert fra originalen (PDF) 9. mars 2014. Besøkt 8. mars 2014. Religiøse grupper og bruddprosesser. Kunnskapsstatus, erfaringer og hjelpebehov: Skoglund, A., Sveinall, A. T., Paulsen, M., & Lien, I. L. (2008): Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress
- ^ Audhild Skoglund: Sekter, Humanist Forlag 2011, ISBN 978-82-92622-85-8, side 263 – 265
Litteratur
[rediger | rediger kilde]- Troende til litt av hvert : om religiøs sekterisme og sjelesorg av Arne Tord Sveinall, Verbum forlag 2000, ISBN 8254308683 (digitalt tilgjengelig her. nb.no)
- Sekter av Audhild Skoglund, Humanist Forlag 2011, ISBN 978-82-92622-85-8
Eksterne lenker
[rediger | rediger kilde]- (en) Sects – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
- Den store sektfaren Om sektrapporter og politisk bestilt forskning, Humanist Forlag
