Hopp til innhold

Wake Island

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Wake Island
Satellittbilde av Wake Island.
Geografi
PlasseringStillehavet
Areal 7,38  km²
Høyeste punktDucks Point (6 moh)
Administrasjon
LandUSAs flagg USA
Posisjon
Kart
Wake Island
19°18′00″N 166°38′00″Ø

Wake Island er en atoll i Stillehavet, omtrent 3400 km vest for Hawaii. Territoriet har tidligere vært kalt Halcyon Island.[1] Atollen er administrert av USAs innenriksdepartement som et uorganisert, uinnlemmet oversjøisk territorium, og inngår blant USAs ytre småøyer. Territoriet har et totalareal på 7,4 km² og har 150 innbyggere i 2014.[2] Wake Island styres av Flyvåpenet og alle bosatte er ansatte i enten Flyvåpenet eller Hæren. Flyvåpenet opererer en flystasjonen, mens Hæren holder et rakettsystem på øyene.

Atollen består av de tre koralløyene Wilkes Islet, Peale Islet og Wake Islet. Øyene er forbundet ved broer.[3] Den største av øyene, Wake Islet, har den eneste rullebanen for fly, Wake Island Airfield.

Øyene er mest kjent for den japanske okkupasjonen i 1941–1945 og slaget ved Wake Island 8.–23. desember 1941 under Stillehavskrigen. I dag er Wake Island mest brukt som et militært støttepunkt, militær fly- og flåtebase, i tillegg til at flyplassen benyttes til mellomlandinger for fly. Det er også et knutepunkt for kommunikasjonskabler til Honolulu og til Guam.[4] Wake Island inngår i Pacific Remote Islands Marine National Monument, opprettet 6. januar 2009.[5]

Republikken Marshalløyene hevder suverenitet over øyene, men Wake Island har vært offisielt underlagt USA siden 1899.[6]

Lagune p� Wake Islet.

Wake Island ligger vest for den internasjonale datogrensen i tidssonen UTC +12. �yene ligger i Mikronesia i Oseania, 3400 km vest for Hawaii og 560 km s�r�st for n�rmeste landomr�de, Bokak Atoll i Marshall�yene. Til tross for at �ya har navn i entall, Wake Island, best�r territoriet av tre atoll�yer: Wilkes Islet (0,80 km�), Peale Islet (1 km�) og Wake Islet (5,5 km�) [7]. �yenes totale areal varierer med tidevannet fra 6,5 km� til 7,4 km�. �yene har et tropisk klima og en temperatur p� ca. 27 �C b�de p� land og i omliggende havomr�der �ret rundt. Det h�yeste punktet p� Wake Island er Ducks Point, seks meter over havet.

Tropiske sykloner rammer ofte �yene. Orkanen Sarah rammet �yene den 16. september i 1967 med en vindstyrke p� 241 km/t, og �dela en rekke bygninger. Befolkningen ble evakuert [8]. Den 28. august i 2006 evakuerte Flyv�penet alle de 188 soldatene fra �yene da super-tyfonen Ioke rammet �yene [9]. Orkanen hadde en maksimal vindstyrke p� 298 km/t og skapte store �deleggelser[10]. Soldatene returnerte til Wake i september 2006.

F�r europeisk oppdagelse

[rediger | rediger kilde]

Mikronesiere fra Marshall�yene var de f�rste som bes�kte �yene, som da ble kalt Enen-kio, oppkalt etter en lokal blomst funnet p� �yene. If�lge den religi�se tradisjonen p� Marshall�yene ble flere mennesker ofret p� �yene [11][12]. Det er ikke p�vist permanent bosetting av mikronesierne.

Vestlig oppdagelse

[rediger | rediger kilde]
Wake Island tegnet av Alfred Agate fra Wilkes-ekspedisjonen.

Den f�rste europeeren som oppdaget �yene var den spanske navigat�ren �lvaro de Menda�a den 20. oktober i 1568 [13]. �yene fikk sitt n�v�rende navn etter den britiske handelsmannen William Wake, som bes�kte Wake Island i 1796 [14]. Den amerikanske sj�fareren Charles Wilkes fra USAs marine bes�kte �yene den 20. desember i 1840. Han beskrev �yene som "lave korall�yer av triangul�r form, �tte fot over havet". Han beskrev �yene som dekket av busker og at det ikke fantes noen innsj�. Den amerikanske naturhistorikeren Titian Peale bes�kte senere �yene og studerte dyrearter. Han tok blant annet med seg et egg fra en gulhodealbatross tilbake til USA. �yene Wilkes Islet og Peale Islet er oppkalt etter disse to [15].

Amerikansk besittelse

[rediger | rediger kilde]

Generalen Francis Vinton Greene fra Den amerikanske h�ren bes�kte �yene p� veien til Filippinene under Den spansk-amerikanske krig og heiste da det amerikanske flagget p� �yene [16]. Kommand�r Joe Taussig fra Den amerikanske marinen annekterte �yene offisielt for USA den 17. januar i 1899 [17]. �yene ble f�rst tatt i bruk som en telegrafstasjon for milit�rvesenet.

Pan American World Airways etablerte den f�rste bosettingen i 1935, kalt PAAville, som fungerte som et stoppested for turister som fl�y mellom Kina og USA p� 1930-tallet [18]. Denne landsbyen var aktivt i bruk inntil japanerne okkuperte �yene under Slaget ved Wake Island i 1941. En amerikansk fly- og fl�tebase ble bygget p� �yene i 1940. Den amerikanske marinen bygde en milit�rbase her i januar 1941 og den 19. august 1941 ble 449 soldater fra Det amerikanske marinekorpset stasjonert p� �yene [19]. I tillegg til disse var det 68 soldater fra Marinen og 1221 sivile arbeidere bosatt p� �yene [20].

Andre verdenskrig

[rediger | rediger kilde]
Inskripsjon fra en amerikansk soldat tatt til fange og henrettet under den japanske okkupasjonen.
Minnesmerke for amerikanske krigsfanger under Slaget ved Wake Island.

Utdypende artikkel: Slaget ved Wake Island

Samtidig som Japan angrep Pearl Harbor 8. desember i 1941 (7. desember i Hawaii, ettersom �yene ligger p� den andre siden av datogrensen), angrep 27 japanske bombefly Wake Island. Flyene ble sendt fra Kwajaleinatollen i Marshall�yene og �dela �tte av de totalt tolv Grumman F4F Wildcat-jagerflyene til Det amerikanske marinekorpset p� Wake. 23 amerikanske soldater ble drept og 11 s�ret [21]. Sivile arbeidere fra Pan American World Airways ble evakuert fra �yene samme dag[22]. Det var ogs� flere sivile arbeidere som hindret japanske bombefly i � lande p� �yene den 8. desember [23]. Dagen etter, den 9. desember 1941, ble b�de sykehuset og bygningene til Pan American World Airways ødelagt etter japanske angrep.

Den amerikanske marinen forsøkte å sende militær støtte fra Hawaii, men hadde opplevd store tap etter angrepet på Pearl Harbor. De få soldatene de fikk sendt til Wake ble drept under Japans andre invasjon av øyene den 23. desember [24]. Denne gang mistet 52 amerikanske soldater livet og mer enn 70 sivile. Japanerne mistet mellom 700 og 1000 soldater, deriblant ble 24 japanske bombefly skutt ned og en ubåt senket. Til tross for de store japanske tapene fikk ikke amerikanerne noen forsterkning til øyene, og Japan erklærte seier den 23. desember. Flere amerikanere ble tatt til fange og ført til japanske konsentrasjonsleirer i Asia [25]. Etter seieren stasjonerte Japan 2000 soldater på øyene[26] og omdøpte Wake Island til Otori-Shima (大鳥島, norsk "store fugl øy")[27].

Amerikanske fly bombarderte med jevne mellomrom øya fra 1942 til Japans kapitulasjon i 1945. Den 8. juli 1943 angrep Consolidated B-24 Liberator-bombefly underveis fra Midwayøyene den japanske garnisonen på Wake. Den senere presidenten George H.W. Bush skal ha gjennomført sitt første oppdrag som bombeflyger over Wake Island [28]. 5. oktober 1943 angrep amerikanske marinefly fra USS Yorktown øya. To dager senere beordret kontreadmiral Shigematsu Sakaibara henrettelse av 98 sivile amerikanske arbeidere av frykt for en kommende invasjon. Arbeiderne var blitt holdt tilbake på øya for å utføre tvangsarbeid. De ble ført til den nordlige enden av øya, fikk bind for øynene og ble henrettet med maskingevær. En ukjent amerikaner overlevde massakren og vendte tilsynelatende tilbake til åstedet for å hugge inn meddelelsen 98 US PW 5-10-43 på en korallstein nær stedet hvor ofrene raskt var blitt begravet i en massegrav. Den ukjente amerikaneren ble tatt til fanget igjen og Sakaibara halshugget ham personlig med en katana [29]. Inskripsjonen på steinen kan fortsatt sees og er et minnesmerke på Wake Island.

Den 4. september 1945 erkjente Japan nederlag og øya kom igjen under amerikansk suverenitet. Overtagelsen av Wake Island foregikk offisielt ved en seremoni ombord på USS Levy. Etter krigen ble Sakaibara og hans underordnede kommandantløytnant Tachibana dømt til døden for massakren og krigsforbrytelser, og henrettet den 18. juni 1947 på Guam [30].

Nyere historie

[rediger | rediger kilde]
President Harry Truman og general Douglas MacArthur på Wake Island, 15. oktober 1950.

Den amerikanske presidenten Harry S. Truman og generalen Douglas MacArthur møttes på øyene den 15. oktober i 1950 for å diskutere fremgangen i Koreakrigen [31]. Under Den kalde krigen var øyene brukt som operasjonssenter for Space and Missile Defense Command for Den amerikanske hæren. Siden 1974 har Wake Island fungert som en prøvestasjon for nedskyting av raketter. Fra april til august 1975 fungerte øyene som en leir for mer enn 8000 vietnamesiske flyktninger som flyktet etter Saigons fall [32].

I de senere årene har øyene vært en mellomlandingsstasjon for Det amerikanske militæret og også for nødlandinger [33]. Ifølge CIA World Factbook i 2014 er det 150 amerikanske soldater stasjonert på Wake Island [34].

Vernet område

[rediger | rediger kilde]

Den 16. september i 1985 ble flere områder tilknyttet Stillehavskrigen registrert som nasjonalhistoriske landemerker og i National Register of Historic Places [35][36][37]. 16. januar i 2009 dannet innenriksminister Dirk Kempthorne et viltreservat på øyene i samarbeid mellom etaten U.S. Fish and Wildlife Service og Flyvåpenet [38]. Viltreservatet har et totalareal på 2 005,28 km2, det meste under havet. Flere dyre- og plantearter på øyene er dermed vernet under amerikansk lov, deriblant svartfotalbatross og laysanalbatross [39]. President George W. Bush inkluderte Wake Island som en del av Pacific Remote Islands Marine National Monument den 6. januar i 2009 [40].

Populærkultur

[rediger | rediger kilde]

Wake Island er en bane i videospillene Battlefield, og er inkludert i spillene Battlefield 1942, Battlefield 2, Battlefield 2142, Battlefield Heroes, Battlefield 1943 og Battlefield 3 [41]. Wake er også inkludert i videospillene War Thunder, Company of Heroes 2 og System Shock 2. Territoriet er også med i den amerikanske filmen Wake Island fra 1942 [42] og er nevnt i filmen Pulp Fiction fra 1994. Wake Island er et stoppested på Indiana Jones sin tur til Nepal i filmen Jakten på den forsvunne skatten fra 1981.

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ Wake Island. (2009, 15. februar). I Store norske leksikon. Hentet 14. august 2014 fra http://snl.no/Wake_Island.
  2. ^ «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 31. januar 2019. Besøkt 14. august 2014. 
  3. ^ Wake Island. (15. februar 2009). I Store norske leksikon. Hentet 14. august 2014 fra http://snl.no/Wake_Island.
  4. ^ Wake Island. (2009, 15. februar). I Store norske leksikon. Hentet 14. august 2014 fra http://snl.no/Wake_Island.
  5. ^ http://www.nbcnews.com/id/28506975/ns/us_news-environment/t/bush-creates-three-pacific-marine-sanctuaries/
  6. ^ «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 31. januar 2019. Besøkt 14. august 2014. 
  7. ^ http://www.botany.hawaii.edu/faculty/duffy/ARB/061-70/066.pdf%7Cformat=[d�d lenke]
  8. ^ http://www.prh.noaa.gov/cphc/summaries/1967.php
  9. ^ �Arkivert kopi�. Arkivert fra originalen 23. juni 2013. Bes�kt 14. august 2014. 
  10. ^ https://web.archive.org/web/20060902095812/http://www.voanews.com/english/2006-08-31-voa11.cfm
  11. ^ �Arkivert kopi� (PDF). Arkivert fra originalen (PDF) 22. september 2006. Bes�kt 1. september 2006. 
  12. ^ http://www.angelfire.com/nv/micronations/images/marshall2b.jpg
  13. ^ Sharp, Andrew The discovery of the Pacific Islands Oxford, 1960, side 47.
  14. ^ �Arkivert kopi�. Arkivert fra originalen 7. januar 2019. Bes�kt 14. august 2014. 
  15. ^ http://books.google.no/books?id=ChyilRml0hcC&pg=PA37&lpg=PA37&dq=Titian+Peale+wake&source=bl&ots=bLhfvXsz9j&sig=LxmbMuSa0XW82BnCZBE8vNKuCuE&hl=no&sa=X&ei=eQvtU9TkA4SfygORuIHYDg&ved=0CC0Q6AEwAg#v=onepage&q=Titian%20Peale%20wake&f=false
  16. ^ http://www.gpo.gov/fdsys/pkg/GAOREPORTS-OGC-98-5/content-detail.html
  17. ^ http://books.google.com/books?id=z5Le627xQLgC&pg=PA255%7Cyear=2006%7Cpublisher=Nova
  18. ^ http://books.google.no/books?id=GkEEAAAAMBAJ&lpg=PA14&dq=wake+island+hydroponics&pg=PA14&hl=no#v=onepage&q=wake%20island%20hydroponics&f=true
  19. ^ http://www.nps.gov/history/history/online_books/npswapa/extcontent/usmc/pcn-190-003133-00/sec12.htm
  20. ^ �Arkivert kopi�. Arkivert fra originalen 15. oktober 2015. Bes�kt 5. februar 2016. 
  21. ^ http://global.britannica.com/EBchecked/topic/634272/Battle-of-Wake-Island
  22. ^ Cunningham, W. Scott (1961). Wake Island Command. Boston, MA: Little, Brown and Company.
  23. ^ Herman, Arthur. Freedom's Forge: How American Business Produced Victory in World War II, side 170-4, Random House, New York, NY, 2012. ISBN 978-1-4000-6964-4.
  24. ^ �Arkivert kopi�. Arkivert fra originalen 9. juli 2015. Bes�kt 14. august 2014. 
  25. ^ http://www.mansell.com/pow_resources/camplists/list_2.html
  26. ^ �Arkivert kopi�. Arkivert fra originalen 6. januar 2016. Bes�kt 13. april 2016. 
  27. ^ Morison, Samuel Eliot (2001). History of United States Naval Operations in World War II. University of Illinois Press. ISBN 0-252-06973-0. 
  28. ^ Parmet, Herbert S (2001). George Bush: The Life of a Lone Star Yankee. ISBN 978-0-7658-0730-4.
  29. ^ http://www.goldtel.net/ddxa/massacre.html
  30. ^ �Arkivert kopi�. Arkivert fra originalen 25. februar 2021. Bes�kt 14. august 2014. 
  31. ^ �Arkivert kopi�. Arkivert fra originalen 28. august 2010. Bes�kt 14. august 2014. 
  32. ^ http://www.wakeisland1975.com/
  33. ^ �Arkivert kopi�. Arkivert fra originalen 20. august 2014. Bes�kt 14. august 2014. 
  34. ^ �Arkivert kopi�. Arkivert fra originalen 31. januar 2019. Bes�kt 14. august 2014. 
  35. ^ http://tps.cr.nps.gov/nhl/detail.cfm?ResourceId=4&ResourceType=Building
  36. ^ http://pdfhost.focus.nps.gov/docs/NHLS/Text/85002726.pdf
  37. ^ http://pdfhost.focus.nps.gov/docs/NHLS/Photos/85002726.pdf
  38. ^ http://www.fws.gov/refuge/wake_atoll/
  39. ^ http://www.fws.gov/refuge/Wake_Atoll/wildlife_and_habitat/index.html
  40. ^ http://www.nbcnews.com/id/28506975/ns/us_news-environment/t/bush-creates-three-pacific-marine-sanctuaries/
  41. ^ http://arstechnica.com/gaming/2011/05/wake-island-feature/
  42. ^ Leonard Maltin, Leonard Maltin’s 2007 Movie Guide, New York, The New American Library, 2007, side 1441.