Afrika

«Det afrikanske kontinent» omdirigeres hit. Se eventuelt Den afrikanske kontinentalplaten

Afrika

Areal	30 318 363 km²
Folkemengde	1 460 481 772
Land	54
Territorier	4
Subregioner	1. Nordlige Afrika 2. Sentrale Afrika 3. Sørlige Afrika 4. Vestlige Afrika 5. Østlige Afrika
Språk	arabisk, engelsk, fransk, portugisisk, afrikanske språk
Største byer	1. Kairo 2. Kinshasa 3. Lagos 4. Johannesburg 5. Luanda 6. Dar-es-Salaam 7. Khartoum 8. Abidjan 9. Alexandria

Artikkelen inngår i serien om Afrika
Kultur
Panafrikanisme Verdensarven i Afrika
Afrikas historie
Kappløpet om Afrika Kolonisering Avkolonisering
Helse og miljø
HIV og AIDS Urbanisering Klima Forørkning Avskoging
Portal:Afrika

Afrika er en verdensdel som strekker seg i alt 8 000 km fra nord til sør med ekvator omtrent på midten og med hav på alle kanter bortsett fra ved Suezkanalen i Egypt. Klimaet er tropisk rundt ekvator og subtropisk lengst i nord og sør. Middeltemperaturen er derfor høy over hele kontinentet, men nedbørsmengden og -mønsteret varierer stort fra regnskog til ørkenområder, fra kyst til innland, fra nord til sør. Afrika har flere stater enn noe annet kontinent, med sine 48 kontinentale stater og seks øystater. Afrika omfatter cirka 20 % av den totale landmassen og cirka 18 % av den totale folkemengden på Jorden.

Kontinentet har vært hardt rammet av krig helt siden europeerne begynte å kolonisere det. Noe av grunnen har vært den måten europeerne delte opp koloniområdene på. Grunnlaget for deres grenser ble lagt «med linjal» på Berlin-konferansen fra 1884 til 1885 uten hensyn til naturlige og tradisjonelle skillelinjer. I mange tilfeller førte dette til at hele folk og stammer ble splittet mellom to eller flere land, og i andre tilfeller førte det til at to eller flere folk som i generasjoner hadde ligget i strid med hverandre havnet i samme land.

Mennesket er etterkommer av tidlige hominider som levde i det sentrale Øst-Afrika for 7 millioner år siden. De eldste menneskefunnene der er over 200 000 år gamle.

Etymologi

«Africa» var opprinnelig navnet på en romersk provins som omfattet kontinentets nordlige middelhavskyst. Etter hvert er det blitt navnet på hele kontinentet, inkludert det som i dag gjerne kalles Afrika sør for Sahara.

Navnet kom inn i det vestlige vokabular gjennom romerne, som brukte navnet Afrika terra, «landet til afri» (flertall av afer), som beskrivelse av de nordlige delene av kontinentet. Provinsen het Africa, og hovedsetet var Karthago, som tilsvarer dagens Tunisia.

Afriene var en stamme, trolig berber, som holdt til i Nord-Afrika, i området rundt Karthago. Opprinnelsen til ordet Afer kan trolig kobles til det fønikiske afar (støv), som også finnes i de fleste andre semittiske språk.

Noen andre etymologier som er foreslått, og som er blitt grundig debattert er:

• Det latinske ordet aprica, som betyr «solfylt»
• Det greske ordet aphrike, som betyr «uten kulde». Dette ble foreslått av historikeren Leo Africanus (1495–1554), som foreslo at det greske ordet phrike (φρίκη), som betyr «kaldt og grufullt», kombinert med den benektende prefiksen a-, navnga området som et land foruten kulde og redsel.

Oldtidens Afrika lå vest for Egypt, mens «Asia» ble brukt som beskrivelse av Anatolia og landene i øst. Opprinnelig hadde Egypt og Levanten en slags mellomposisjon mellom disse to områdene, men da Egypt ble en del av perserriket, kom det under den løse definisjonen av Asia. En absolutt linje mellom de to verdensdelene ble dratt av geografen Klaudios Ptolemaios (85–165), og gjorde Suez og Rødehavet til grense mellom Asia og Afrika.

Geografi

Afrika er separert fra Europa av Middelhavet, det henger sammen med Asia i dets nordøstlige hjørne ved Suezkanalen med en bredde på 130 km. I tillegg blir ofte Sinai-halvøya som hører til Egypt geopolitisk sett regnet til Afrika. Fra det nordligste punktet Ras ben Sakka i Tunisia (37°21′ N) til det sørligste Kapp Agulhas i Sør-Afrika (34°51′15″ S), er det rundt 8000 km. Fra det vestligste punktet Kapp Verde (17°33′22″ V) til Ras Hafun i Somalia (51°27′52″ Ø) er det rundt 7 400 km. Kystlinjen er 26 000 km lang, og mangelen på dype innskjæringer av kysten illustreres ved at Europa, som dekker et areal som tilsvarer en tredjedel av Afrika, har en kystlinje på 32 000 km i tillegg til en lang grense mot Asia.

Afrikas største land er Algerie og det minste landet er Seychellene, en øygruppe utenfor østkysten av kontinentet. Den minste nasjonen på fastlandet er Gambia.

Klimaet i Afrika er tropisk, det vil ifølge Köppens system for klimaklassifikasjon si et ikke-tørt klima hvor alle 12 måneder i året har en middeltemperatur som overstiger 18 °C, og subtropisk (varmt, med høy luftfuktighet og mye regn) lengst i nord og sør.

Det høyeste fjellet i Afrika er Kilimanjaro, det ligger i Tanzania, og er 5895 moh., og den største innsjøen er Victoriasjøen som ligger i Uganda, Tanzania og Kenya, og er omtrent 68 800 km². Laveste punkt er Assalsjøen i Djibouti med 155 meter under havet.

De lengste elvene i Afrika er Nilen (6 719 km), Kongo (4 700 km), Niger (4 180 km), Zambesi (2 736 km), Oranje (2 200 km), Kasai (2 153 km), Ubangi (1 980 km), Senegal (1 790 km) og Limpopo (1 750 km).

Stater og territorier

Tabellen viser FNs estimater for juli 2023:

Politisk kart over Afrika. (Hold pekeren over landet for � se navn, venstreklikk for � g� til artikkel.)

Politisk kart over Afrika

Selvstendige land:	Folketall	Areal km�	Hovedstad
Nigeria	223 804 632	923 768	Abuja
Etiopia	126 527 060	1 104 300	Addis Abeba
Egypt	112 716 598	1 002 450	Kairo
Den demokratiske republikken Kongo	102 262 808	2 344 858	Kinshasa
Tanzania	67 438 106	945 087	Dodoma
S�r-Afrika	60 414 495	1 221 037	Pretoria
Kenya	55 100 586	580 367	Nairobi
Uganda	48 582 334	241 550	Kampala
Sudan	48 109 006	1 886 068	Khartoum
Algerie	45 606 480	2 381 741	Alger
Marokko	37 840 044	446 550	Rabat
Angola	36 684 202	1 246 700	Luanda
Ghana	34 121 985	238 533	Accra
Mosambik	33 897 354	801 590	Maputo
Madagaskar	30 325 732	587 041	Antananarivo
Elfenbenskysten	28 873 034	322 463	Yamoussoukro
Kamerun	28 647 293	475 442	Yaound�
Niger	27 202 843	1 267 000	Niamey
Mali	23 293 698	1 240 192	Bamako
Burkina Faso	23 251 485	272 967	Ouagadougou
Malawi	20 931 751	118 484	Lilongwe
Zambia	20 569 737	752 618	Lusaka
Tsjad	18 278 568	1 284 000	N'Djamena
Somalia	18 143 378	637 657	Mogadishu
Senegal	17 763 163	196 722	Dakar
Zimbabwe	16 665 409	390 757	Harare
Guinea	14 190 612	245 857	Conakry
Rwanda	14 094 683	26 338	Kigali
Benin	13 712 828	112 622	Porto-Novo
Burundi	13 238 559	27 834	Bujumbura
Tunisia	12 458 223	163 610	Tunis
S�r-Sudan	11 088 796	619 745	Juba
Togo	9 053 799	56 785	Lom�
Sierra Leone	8 791 092	71 740	Freetown
Libya	6 888 388	1 759 540	Tripoli
Republikken Kongo	6 106 869	342 000	Brazzaville
Den sentralafrikanske republikk	5 742 315	622 984	Bangui
Liberia	5 418 377	111 369	Monrovia
Mauritania	4 862 989	1 030 700	Nouakchott
Eritrea	3 748 901	117 600	Asmara
Gambia	2 773 168	10 689	Banjul
Botswana	2 675 352	582 000	Gaborone
Namibia	2 604 172	825 615	Windhoek
Gabon	2 436 566	267 668	Libreville
Lesotho	2 330 318	30 355	Maseru
Guinea-Bissau	2 150 842	36 125	Bissau
Ekvatorial-Guinea	1 714 671	28 051	Malabo
Mauritius	1 300 557	2 040	Port Louis
Eswatini	1 210 822	17 364	Mbabane
Djibouti	1 136 455	23 200	Djibouti
Komorene	852 075	1 862	Moroni
Kapp Verde	598 682	4 033	Praia
São Tomé og Príncipe	231 856	964	São Tomé
Seychellene	107 660	452	Victoria
Andre områder:
Réunion	981 796	2 511	Saint-Denis
Vest-Sahara	587 259	266 000	El Aaiún
Mayotte	335 995	374	Mamoudzou
St. Helena, Ascension og Tristan da Cunha	5 314	394	Jamestown
Sum	1 460 481 772	30 318 363

Historie

Afrika på verdenskart i Nürnbergkrøniken 1493

Afrika, kart 1508

Afrika, kart 1570

Afrika, kart 1812

Afrika, kart 1890

Afrika, kart fra 1910-tallet

Utdypende artikkel: Afrikas historie

Ifølge evolusjonsteorien er Afrika menneskehetens vugge på jorden, siden arten menneske stammer fra dette kontinentet. I løpet av midten av det 20. århundre oppdaget antropologer mange fossiler og bevis for at mennesker var til stede kanskje så tidlig som for syv millioner år siden. Fossilrester av flere arter av tidlige apelignende mennesker som er antatt å ha utviklet seg til dagens mennesker, som Australopithecus afarensis (datert til ca. 3,9 til 3 millioner år f.Kr., Paranthropus boisei (ca. 2,3-1,4 millioner år f.Kr.) og Homo ergaster (ca. 600 000-1,9 millioner år f.Kr.) har blitt oppdaget.

Ishango-beinet, datert til rundt 25 000 år siden, viser merker som er matematiske symbol. Gjennom menneskehetens oldtid, hadde Afrika (som alle andre kontinenter) ingen nasjonalstater og var i stedet befolket av grupper av jegere og samlere som khoisan.

Tidlige sivilisasjoner og handel

Rundt 3300 f.Kr. åpner de historiske nedtegnelsene i Afrika med oppkomsten av skriveferdigheten i den faraostyrte sivilisasjonen i Egypt som fortsatte, med varierende grad av innflytelse over andre områder, frem til 343 f.Kr. Viktige sivilisasjoner i forskjellige tider omfatter blant annet Kartago, kongedømmet Aksum, de nubiske kongedømmene, rikene til Sahel (Kanem-Bornu, Ghana, Mali og Songhai), Great Zimbabwe og Kongo.

Bortsett fra Nildalen, var Sahara-ørkenen en nesten ugjennomtrengelig barriere mellom nord og sør, før introduksjonen av kamelen. Dette seige dyret ble først brakt til Egypt av perserne etter 525 f.Kr., selv om det ikke ble vanlig nok med store flokker i Nord-Afrika til å etablere transsaharisk handel før det 8. århundre. Sahanja–berbere var de første som utnyttet dette, og etter at islam spredte seg, fulgte en stabil handel i verdifulle metall, elfenben, salt og slaver mellom de muslimske statene i Maghreb og de saheliske kongedømmene.

Afrika før kolonitiden hadde kanskje så mange som 10 000 forskjellige stater og politiske enheter karakterisert av forskjellige politiske organisasjoner og styre. Disse inkluderte familiegrupper av jegere og samlere som san-folket i det sørlige Afrika, større, mer strukturerte grupper som familieklanene til bantu-språklige mennesker i det sentrale og sørlige Afrika og tungt strukturerte grupper på Afrikas horn, de saheliske kongedømmene og autonome bystater som swahili-folkets handelsbyer langs kysten av det østlige Afrika, hvis handelsnettverk strakte seg så langt som til Kina.

I 1482 etablerte portugiserne de første av mange handelsstasjoner langs Guineakysten ved Elmina. De viktigste varene en handlet i var slaver, gull, elfenben og krydder. Den europeiske oppdagelsen av Amerika i 1492 ble fulgt av stor utvikling i slavehandel som før portugisernes tid, hadde vært nesten eksklusivt ført over land og hadde aldri blitt begrenset til ett kontinent.

Slaveri begynte å fases ut i Europa og Amerika tidlig i det 19. århundre, noe som førte til en dramatisk endring i økonomien til kyststater som Dahomey og Ashanti.

Utforsking

I midten av det 19. århundre begynte europeiske og særlig britiske utforskere å interessere seg i å utforske hjertet av kontinentet og åpne området for handel, gruvedrift og annen kommersiell utvinning. I tillegg var der et ønske om å konvertere innbyggerne til kristendom. Det sentrale området i Afrika var fremdeles stort sett ukjent for europeerne på denne tiden. David Livingstone utforsket kontinentet mellom 1852 og hans død i 1873, og han ble den første europeer som fikk se Victoriafallene. Et hovedmål for utforskerne var å lokalisere kilden for Nilen. Ekspedisjoner av Burton og Speke (1857–1858) og Speke og Grant (1863) lokaliserte Tanganyikasjøen og Victoriasjøen. Sistnevnte ble til slutt påvist å være Nilens kilde. Med etterfølgende ekspedisjoner av Baker og Stanley, var Afrika godt utforsket på slutten av århundret og dette banet vei for koloniseringen som fulgte.

Kolonialisme og «kappløpet om Afrika»

Kart som viser europeiske krav til det afrikanske kontinentet på begynnelsen av første verdenskrig

Sent i det 19. århundre, satte de europeiske kolonimaktene i gang et betydelig «kappløp om Afrika» og okkuperte nesten hele kontinentet, skapte mange koloniale nasjonalstater og etterlot bare to uavhengige nasjoner: Liberia, den fargede amerikanske kolonien, og det ortodokse kristne Abessinia (Etiopia). Denne koloniokkupasjonen fortsatte til etter avslutningen av andre verdenskrig, da alle kolonistatene gradvis skaffet seg uavhengighet.

Kolonialisme hadde en destabiliserende effekt på det som hadde vært et antall etniske grupper som fremdeles merkes i afrikansk politikk. Før den europeiske innflytelsen, var ikke nasjonalgrenser til stor bekymring, da afrikanerne vanligvis fulgte praksisen fra andre deler av verden, som Den arabiske halvøy, hvor en gruppes territorium var flytende med dens militære innflytelse og handelsinnflytelsen. Europeernes insistering på å trekke opp grenser rundt territorium for å isolere dem fra andre kolonimakter hadde ofte den effekten at de separerte politiske grupperinger, eller tvang tradisjonelle fiender til å leve side om side uten noen buffersone mellom dem. Selv om Kongo-elven ser ut til å være en naturlig geografisk grense, var der grupper som ellers delte språk, kultur eller andre likheter og som bodde på begge sider. Delingen av landet mellom Belgia og Frankrike langs elven isolerte disse gruppene fra hverandre. De som bodde i saharisk eller sub-saharisk Afrika og handlet på tvers av kontinentet i århundrer, krysset grenser som bare eksisterte på europeiske kart.

I nasjoner som hadde betydelige europeiske befolkninger, for eksempel Rhodesia og Sør-Afrika, ble systemer av andregrads borgerskap ofte innført for å gi europeere politisk makt som gikk langt utover deres antall. I fristaten Kongo, som var kong Leopold IIs personlige eiendom, ble den innfødte befolkningen underlagt umenneskelig behandling og nær slavestatus med tvangsarbeid. Men linjene ble ikke alltid trukket på tvers av raser. I Liberia klarte etterkommerne av amerikanske slaver å ha et politisk system i over 100 år som gav eksslaver og innfødte i området omtrent lik lovgivende makt til tross for at tidligere slavene var undertallige i ti til en i den generelle befolkningen. Inspirasjonen for dette systemet var USAs senat som hadde balansert makten til frie og slavestater til tross for den mye større befolkningen i den frie.

Europeerne forandret ofte maktbalansen, skapte etniske skiller hvor det tidligere ikke hadde eksistert noen og introdusert en skadelig klassedeling for de innfødte innbyggerne i områdene de kontrollerte. I det som nå er Rwanda og Burundi hadde to etniske grupper, hutuer og tutsier, smeltet til en kultur innen tyske kolonister tok kontroll over regionen i det 19. århundre. De var ikke lenger delt av etnisitet på grunn av ekteskap på tvers av gruppene og sammenblandingen av kulturell praksis hadde over århundrer fjernet synlige kulturelle skillelinjer. Etter at territoriet ble gitt til Belgia etter første verdenskrig, innførte de en politikk av rasekategorisering ettersom rasebasert kategorisering og filosofi var en del av den europeiske kulturen på den tiden. Begrepet hutu henviste opprinnelig til nordøstlige kvegbaserte stammer som hadde migrert inn i regionen senere. Begrepet ble til slutt et begrep for de innfødte beskrev en persons økonomiske klasse. Individer som eide rundt ti eller flere kveg ble regnet som tutsi, og de med færre ble regnet som hutu, uten tanke for opphav. Dette var mer en tommelfingerregel, og en kunne gå fra å være hutu til tutsi og omvendt.

Belgierne introduserte et rasesystem. Individene som hadde karakteristikker som europeerne likte, lysere hud, den rette høyden, smale neser osv, ble gitt makt blant de koloniserte folkene. Belgierne besluttet at disse trekkene var mer ideelt Hamitiske, og videre mer ideelt europeiske og tilhørte de folkene som var nærmest tutsi i opphav. De innførte en politikk med å dele ut identifiseringskort basert på denne filosofien. De som var nærmest idealet ble proklamert tutsi og de som var forskjellig fra idealet ble proklamert hutu.

Afrika etter kolonitiden

I dag har Afrika 54 uavhengige land som stort sett har grensene som ble trukket opp under europeisk kolonialisme.

Siden kolonitiden har afrikanske stater jevnlig vært rammet av ustabilitet, korrupsjon, voldeligheter og maktkamper. Det store flertallet av afrikanske nasjoner er republikker som opererer under en eller annen form for presidentsystem i styret. Få nasjoner i Afrika har klart å opprettholde demokratiske styresett, og mange har i stedet gått gjennom en serie brutale statskupp og militære diktatur. Et antall afrikanske politiske ledere var militære generaler som var dårlig utdannet og ignorante på styresaker. Stor ustabilitet var derimot resultatet av marginaliseringen av andre etniske grupper under disse lederne. Mange politikere brukte maktposisjonen til å utløse etniske konflikter som hadde blitt forsterket, eller til og med skapt, gjennom kolonistyret. I mange land ble militæret sett på som den eneste gruppen som effektivt kunne opprettholde ro og orden, og det hersket mange nasjoner i Afrika i 1970-årene og tidlig 80-årene. I perioden fra slutten av 1960-årene hadde Afrika mer enn 70 kupp og 13 attentat på presidenter.

Konflikter i den kalde krigen mellom USA og Sovjetunionen, i tillegg til politikken til IMF, spilte også en rolle på ustabiliteten. Da et land ble uavhengig for første gang, ble det ofte forventet at det skulle slutte seg til en av supermaktene. Mange land i Nord-Afrika fikk sovjetisk militærstøtte, mens mange i det sentrale og sørlige Afrika var støttet av USA, Frankrike eller begge. 1970-årene så en eskalering ettersom nye uavhengige Angola og Mosambik sluttet seg til Sovjetunionen og vesten og Sør-Afrika forsøkte å begrense sovjetisk innflytelse. Grensestrider og territorielle disputter var også vanlige, da de europeiske grensene til mange nasjoner ble utfordret gjennom bevæpnede konflikter.

Politikk

Styresmaktens mislykkede politikk og politisk korrupsjon har resultert i mange utstrakte hungersn�der, og betydelige deler av Afrika har fortsatt distribusjonssystemer som ikke er i stand til � levere ut nok mat eller vann slik at befolkningen kan overleve. Det som f�r kolonialismen hadde v�rt kilden for 90 % av verdens gull, ble det fattigste kontinentet i verden. Dets tidligere rikdommer kom andre kontinenter til gode. Spredningen av sykdommer herjer ogs�, s�rlig spredningen av humant immunsviktvirus (HIV) og den tilh�rende aids som har blitt en d�delig epidemi p� kontinentet. Til tross for tallrike vansker, har der v�rt tegn til at kontinentet kan ha h�p for fremtiden. Demokratiske styresett ser ut til � v�re i ferd med � spre seg, selv om de fortsatt ikke er flertallet. National Geographic hevder at 13 afrikanske nasjoner kan regnes som virkelig demokratiske. I tillegg har mange nasjoner anerkjent grunnleggende menneskerettigheter for alle borgere, selv om de i praksis ikke alltid blir anerkjent, og har opprettet rimelig uavhengige domstoler.

Der er klare tegn til økte nettverk blant de afrikanske organisasjonene og statene. I borgerkrigen i Den demokratiske republikken Kongo (tidligere Zaire), ble et halvt dusin afrikanske naboland involvert fremfor intervensjon fra rike, ikke-afrikanske land (se også den andre krigen i Kongo). Siden konflikten begynte i 1998, har de beregnede tallene for antall omkomne nådd 3,5 millioner. Dette kan spille en lignende rolle som andre verdenskrig for Europa, hvor folkene i nabolandene etter krigen bestemte seg for å integrere sine samfunn på en slik måte at krig mellom dem ble like utenkelig som krig mellom for eksempel Frankrike og Tyskland ville være i dag. Politiske organ som Den afrikanske union gir også håp om større samarbeid og fred mellom kontinentets mange land. Utstrakte brudd på menneskerettighetene foregår fremdeles i flere deler av Afrika, ofte under overoppsyn av staten. De fleste av disse bruddene skjer av politiske årsaker, ofte som et resultat av borgerkrig. Land hvor betydelige menneskerettighetsbrudd har blitt rapportert nylig inkluderer Den demokratiske republikken Kongo, Sierra Leone, Liberia, Sudan og Elfenbenskysten.

Økonomi

Afrika er verdens fattigste bebodde kontinent, hovedsakelig på grunn av kolonialismen og dets resulterende korrupte regjeringer og despotisme. Ifølge FNs utviklingsrapport i 2003, var verdens 25 minst utviklede nasjoner (nr 151 til 175) alle afrikanske.

Mens rask vekst i Kina, og nå India, og moderat vekst i Latin-Amerika, har løftet millioner over marginale livsvilkår, har Afrika gått tilbake med hensyn til handel, investeringer og inntekt per innbygger. Denne fattigdomen har utstrakte effekter, inkludert lavere forventet levealder, vold og ustabilitet, faktorer som er sammenbundet med kontinentets fattigdom.

Noen områder, særlig Botswana og Sør-Afrika, har opplevd økonomisk suksess, inkludert åpningen av børs. Dette er hovedsakelig på grunn av deres naturressurser da de er verdens ledende produsenter av både gull og diamanter, og delvis på grunn av deres veletablerte lovverk. Sør-Afrika har også adgang til finansiell kapital, tallrike markeder og dyktige arbeidere. Tiår av apartheid etterlot seg både en arv av sosialt skille og raseskille, men også en svært stor og svært dyktig hvit befolkning og en infrastruktur i store deler av landet på linje med den vestlige verden. Andre afrikanske land gjør lignende fremskritt, som Ghana, mens atter andre som f.eks Egypt, har en lengre historie av kommersiell og økonomisk suksess.

Nigeria sitter på en av de største oljereservene i verden og er det mest folkerike landet i Afrika med en av de raskest voksende økonomiene i verden.

Fra 1995 til 2005 tok økonomisk vekst tak med et gjennomsnitt på 5 % i 2005. Men noen land opplever mye høyere vekst (over 10 %), særlig Angola, Sudan og Ekvatorial-Guinea som alle tre nylig har begynte å utvinne sine petroleumsreserver.

Det har blitt påpekt fra blant annet organisasjonen Tax Justice Network at mange afrikanske land har store problemer med å få inn skatteinntekter fra sine økonomier. Organisasjonen hevder at gjennom omfattende bruk av skatteparadiser klarer store multinasjonale selskap å unndra seg beskatning, noe som igjen går ut over disse landenes utvikling.

Matvareproduksjonen i Afrika

Mellom 70–80 % av befolkningen i Afrika arbeider innen landbruket, som stort sett blir drevet etter tradisjonelle metoder. Småbruk står for 90 % av jordbruksproduksjonen i verdensdelen.

Det kommersielle landbruket er ikke innstilt på produksjon av mat, men har i stedet konsentrert seg om produktene kakao, kaffe samt bomull.

Produksjonsveksten per år ligger på 2–2,5 %. Dersom en tar hensyn til befolkningsveksten har produksjonen per person av den grunn falt med 5 % de seneste tyve årene.

Nærmere 200 millioner personer, 1⁄3 av befolkningen i Afrika, er underernært.

Afrika importerer per 29. august 2008 25 % av sitt matvareforbruk.

Demografi

Afrikanerne kan grupperes etter om de lever nord eller sør for Sahara, disse gruppene kalles henholdsvis nordafrikanere og subsahariske afrikanere. Afroasiatisk språklige folkeslag dominerer i Nord-Afrika, mens Afrika sør for Sahara er dominert av et antall befolkninger gruppert etter deres språk, Niger-Kongo i Vest-Afrika, nilosaharisk på det østlige høylandet og khoisan i sør.

Bantuspråklige (del av Niger-Kongo familien) tilhører majoriteten i det sørlige, sentrale og østlige fastlandet i Afrika. Men der er også flere nilogrupper i Øst-Afrika og noen få gjenværende opprinnelige khoisan (san eller buskmenn) og pygmefolkeslag i henholdsvis det sørlige og sentrale Afrika. Bantuspråklige afrikanere dominerer også i Gabon og Ekvatorial-Guinea og finnes i deler av det sørlige Kamerun og sørlige Somalia. I Kalahari-ørkenen i det sørlige Afrika, har folkeslag kjent som buskmenn («san» som er nært i slekt med, men forskjellige fra, «hottentotter») lenge vært til stede. San er fysisk forskjellige fra andre afrikanere og er det opprinnelige folkeslaget i det sørlige Afrika. Pygmeer er det opprinnelige folkeslaget i det sentrale Afrika som bodde der før bantumigrasjonen.

Folkeslagene i Nord-Afrika består av to hovedgrupper, berbere og arabisk-språklige folkeslag i vest og egyptere i øst. Araberne som ankom i det 7. århundre introduserte arabisk språk og islam til Nord-Afrika. De semittiske fønikerne, de europeiske grekerne, romerne og vandalene slo seg også ned i Nord-Afrika. Berberne utgjør fremdeles majoriteten i Marokko, mens de er en betydelig minoritet i Algerie. De er også til stede i Tunisia og Libya. Tuareg og andre ofte nomadiske folkeslag er de primære innbyggerne i det sahariske indre av Nord-Afrika. Nubierne er en nilosaharisk–språklig gruppe (selv om mange snakker arabisk også) som utviklet en antikk sivilisasjon i Nordøst-Afrika.

I løpet av det siste århundret har små, men økonomisk viktige, kolonier av libanesere og oversjøiske kinesere også utviklet seg i de større kystbyene i henholdsvis Vest og Øst-Afrika.

Noen etiopiske og eritreiske grupper (som amharer og tigreanere) som snakker semittiske språk og er etterkommere av de antikke sabaene som krysset Rødehavet fra Sør-Arabia (Jemen) for mange �rhundrer siden. Oromo og somaliere snakker kushittiske spr�k, men de fleste somaliske klanene kan spores tilbake til arabisk opphav ogs�. Sudan og Mauritania er delt mellom en hovedsakelig arabisert nord og en innf�dt afrikansk s�r (selv om �araberne� i Sudan har en klart dominerende afrikansk opphav ogs�). Noen omr�der i �st-Afrika, s�rlig �ya Zanzibar og den kenyanske �ya Lamu, fikk arabiske muslimer og bosettere og handelsmenn fra S�rvest-Asia i middelalderen og i antikken.

Fra begynnelsen av det 16. �rhundre begynte europeere som portugisere og nederlendere � etablere handelsstasjoner og festninger langs kystene av det vestlige og s�rlige Afrika. Etter hvert slo et stort antall nederlendere supplert av franske hugenotter og tyskere seg ned i det som i dag er S�r-Afrika. Deres etterkommere, boere og de fargede, er den st�rste gruppen med europeisk opphav i dagens Afrika. P� 1800-tallet f�rte en ny fase av kolonisering et stort antall franske og britiske bosettere til Afrika. Portugiserne slo seg hovedsakelig ned i Angola, men ogs� i Mosambik. Franskmennene slo seg ned i stort antall i Algerie hvor de ble kollektivt kjent som pied-noirer og i mindre skala i andre deler av Nord og Vest-Afrika i tillegg til Madagaskar. Britene slo seg hovedsakelig ned i S�r-Afrika i tillegg til kolonien Rhodesia og i h�ylandene i det som n� er Kenya. Tyskerne slo seg ned i det som n� er Tanzania og Namibia, og der er fremdeles en befolkning av tyskspr�klige hvite namibiere. Mindre antall av europeiske soldater, forretningsfolk og embetsmenn etablerte seg ogs� i administrative sentre som Nairobi og Dakar. Avkoloniseringen i l�pet av 1960-�rene resulterte ofte i massemigrasjon av bosetter av europeisk opphav ut av Afrika, s�rlig fra Algerie, Angola, Kenya og Rhodesia (n� Zimbabwe). Men i S�r-Afrika og Namibia har den hvite minoriteten forblitt politisk dominerende etter uavhengigheten fra Europa, og en betydelig befolkning av hvite afrikanere forblir i disse to landene selv etter demokratiet til slutt ble innf�rt p� slutten av den kalde krigen. S�r-Afrika har ogs� blitt det foretrukne m�let for hvite anglo-zimbabwere og av migranter fra hele det s�rlige Afrika.

Europeisk kolonisering f�rte ogs� med seg betydelige grupper av asiater, s�rlig mennesker fra det indiske subkontinent, til britiske kolonier. Store indiske samfunn finnes i S�r-Afrika, og mindre samfunn er til stede i Kenya, Tanzania og noen andre s�rlige og �stlige afrikanske land. Det store indiske samfunnet i Uganda ble utvist av diktatoren Idi Amin i 1972, men noen har senere vendt tilbake. �yene i Indiahavet er ogs� befolket hovedsakelig av mennesker av asiatisk opphav, ofte blandet med afrikanere og europeere. Malagsy-folket p� Madagaskar er et malayer-folk, men de som bor langs kysten er generelt blandet med bantu, arabisk, indisk og europeisk opphav. Malayisk og indisk opphav er ogs� viktige komponenter i gruppen av folk kjent i S�r-Afrika som Cape-fargede, mennesker med opphav i to eller flere raser og kontinenter.

Befolkningsutvikling

Tabellene under viser FNs prognose i 2022 for befolkningsutviklingen i Afrika og verden:

Verdensdel	�r 1950	Andel %	�r 2022	Andel %	�r 2100	Andel %	Trend %
Afrika	227 549 000	9,10	1 426 736 000	17,89	3 924 421 000	37,92	175,06
Amerika	330 425 000	13,22	1 037 140 000	13,00	1 095 426 000	10,58	5,62
Asia	1 379 048 000	55,18	4 722 635 000	59,22	4 674 249 000	45,16	1,02
Europa	549 722 000	21,99	743 556 000	9,32	586 515 000	5,67	21,12
Oseania	12 578 000	0,50	45 039 000	0,56	68 712 000	0,66	52,56
Verden	2 499 322 000	100	7 975 105 000	100	10 349 323 000	100	29,77

I FNs statistikk er hele Russland lagt til Europa, mens hele Tyrkia og Kypros er lagt til Asia. Vest-Papua (Indonesia) som er en del av Melanesia er lagt til Asia, mens Hawaii (USA) og P�ske�ya (Chile) som er deler av Polynesia er lagt til Amerika.

FNs inndeling av verden i subregioner

Subregioner	�r 1950	Andel %	�r 2022	Andel %	�r 2100	Andel %	Trend %
Nordlige Afrika	50 057 000	22,00	259 970 000	18,22	482 073 000	12,28	85,43
Sentrale Afrika	26 634 000	11,70	196 078 000	13,74	763 156 000	19,45	289,21
S�rlige Afrika	14 823 000	6,51	68 599 000	4,81	88 716 000	2,26	29,33
Vestlige Afrika	70 240 000	30,87	429 085 000	30,07	1 251 489 000	31,89	191,66
�stlige Afrika	65 794 000	28,91	473 005 000	33,15	1 338 986 000	34,12	183,08
Afrika	227 549 000	100	1 426 736 000	100	3 924 421 000	100	175,06

St�rste byer

Afrikas st�rste byomr�der (urban agglomerations), folketall estimert av CIA for 2022:

• Kairo, Egypt 21 750 000
• Kinshasa, Kongo 15 628 000
• Lagos, Nigeria 15 388 000
• Johannesburg, S�r-Afrika 10 110 000
• Luanda, Angola 8 952 000
• Dar-es-Salaam, Tanzania 7 405 000
• Khartoum, Sudan 6 160 000
• Abidjan, Elfenbenskysten 5 516 000
• Alexandria, Egypt 5 484 000

Spr�k

Kart som viser utbredelsen av afrikanske spr�kfamilier og noen betydelige afrikanske spr�k. afroasiatiske strekker seg fra Sahel til S�rvest-Asia. Niger-kongo er delt for � vise st�rrelsen til underfamilien bantu.

Etter de fleste overslag inneholder Afrika mer enn tusen spr�k. Det er fire betydelige spr�kfamilier som er innf�dte i Afrika.

• De afroasiatiske spr�kene er en spr�kfamilie med rundt 240 spr�k og 285 millioner mennesker i �st-Afrika, Nord-Afrika, Sahel og S�rvest-Afrika.
• Den nilosahariske spr�kfamilien best�r av mer enn hundre spr�k som blir snakket av 30 millioner mennesker. Nilo-sahariske spr�kene blir hovedsakelig snakket i Tsjad, Etiopia, Kenya, Sudan, Uganda og det nordlige Tanzania.
• Niger-kongo-spr�kfamilien dekker mye av det subsahariske Afrika og er antagelig den st�rste spr�kfamilien i verden i antall forskjellige spr�k. Et betydelig antall av dem er bantuspr�k som snakkes i mye av det subsahariske Afrika.
• Khoisan-spr�kene best�r av rundt 50 spr�k som snakkes i det s�rlige Afrika av rundt 120 000 mennesker. Mange av Khoisan-spr�kene er truede. Khoi og san-folkene er regnet som de opprinnelige innbyggerne av denne delen av Afrika.

Med noen f� unntak i �st-Afrika, har nesten alle afrikanske land vedtatt offisielle spr�k som har sin opprinnelse utenfor kontinentet og som er blitt spredt gjennom kolonialisme eller menneskelig migrasjon. I tallrike land blir engelsk og fransk brukt til offentlig kommunikasjon som styresmakt, handelsstand, utdanning og media. Arabisk, portugisisk, afrikaans og gassisk er andre eksempler p� opprinnelig ikke-afrikanske spr�k som blir brukt av millioner av afrikanere i dag, b�de i det offentlige og private rom.

Kultur

Afrika har et antall overlappende kulturer. Det mest konvensjonelle skillet er det mellom subsaharisk Afrika og de nordlige landene fra Egypt til Marokko som stort sett assosierer seg med arabisk kultur. I denne sammenligningen regnes nasjonene s�r for Sahara � best� av mange kulturelle omr�der, eksempelvis den bantu spr�klige gruppen.

Det kan ogs� skilles mellom fransk Afrika og resten av Afrika, eksempelvis de tidligere britiske koloniene i det s�rlige og �stlige Afrika. En annen kulturell skillelinje er den mellom afrikanere som lever tradisjonell livsstil og de som grunnleggende sett er moderne. Tradisjonalistene er noen ganger inndelt i pastoralister og agrikulturelle.

Afrikansk kunst reflekterer forskjelligheten i afrikanske kulturer. Den eldste eksisterende kunsten er 6000 �r gamle utskj�ringer funnet i Niger. Kheopspyramiden i Egypt var verdens h�yeste arkitektoniske bedrift i 4000 �r f�r Eiffelt�rnet ble bygd. Det etiopiske komplekset av monolittiske kirker ved Lalibela, hvor St Georges kirke er et eksempel, regnes som en annen ingeni�rbragd.

Musikk

Utdypende artikkel: Afrikansk musikk

Afrikas musikk er en av de mest dynamiske kunstformene. Egypt har lenge v�rt et kulturelt fokuspunkt i den arabiske verden, mens minnet om rytmene i subsaharisk Afrika, s�rlig Vest-Afrika, ble overf�rt gjennom den atlantiske slavehandelen til moderne samba, blues, jazz, reggae, rap og rock and roll. Kontinentets moderne musikk inkluderer den sv�rt komplekse korsangen i det s�rlige Afrika og danserytmene til soukous, dominert av musikken i Den demokratiske republikken Kongo. En nylig utvikling i det 21. �rhundre er oppkomsten av afrikansk hiphop. En form fra Senegal er blandet med tradisjonell mbalax. I S�r-Afrika har en form for musikk som house kjent under navnet kwaito utviklet seg, og landet har v�rt hjemlandet for sin egen form for s�rafrikansk jazz en stund, mens afrikaans-musikk er en helt egen form og best�r hovedsakelig av tradisjonell boere musiek og former for folkemusikk og rock.

Innf�dte musikk og dansetradisjoner i Afrika opprettholdes av muntlige tradisjoner, og de er forskjellige fra musikk og dansestilene i Nord-Afrika og det s�rlige Afrika. Arabisk innflytelse er synlig i musikken og dansen i nord og i det s�rlige Afrika er vestlig innflytelse tydelig p� grunn av kolonialisme.

Mange afrikanske spr�k er tonespr�k hvor toneleie bestemmer betydningen. Dette uttrykkes i afrikanske musiske melodier og rytmer. Mange forskjellige musikkinstrumenter blir brukt som for eksempel trommer, trompet, bjelle, fl�yte og lutt.

Afrikanske danser er en viktig tilstand av kommunikasjon, og danserne bruker gester, masker, kostymer, kroppsmaling og et antall visuelle gjenstander. De grunnleggende bevegelsene er noen ganger enkle og legger vekt p� kun overkroppen eller mageregionen eller f�ttene. Slike bevegelser er noen ganger komplekse og involverer koordinasjon av forskjellige kroppsdeler. Dansere utf�rer dansen noen ganger alene eller i sm� grupper p� to eller tre personer. Danser med mange ut�vere utf�res ogs� med forskjellige formasjoner, som line�re, sirkul�re, buktende og s� videre.

Religion

Afrikanerne har mange forskjellige religi�se trossystemer, hvor kristendom og islam er de mest utbredte. Rundt 46,3 % av alle afrikanerne er kristne og 40,5 % er muslimer. Rundt 11,8 % av afrikanerne f�lger opprinnelige afrikanske religioner. Et lite antall afrikanere er hinduer eller har j�disk trostradisjon, slik som beta Israel og lemba-stammene.

De innf�dte afrikanske religionene har en tendens til � dreie rundt animisme og forfedredyrking. Et vanlig emne i tradisjonell trossystemer var delingen av den spirituelle verden i en �hjelpsom� og en �skadende� del. Hjelpsomme �nder regnes vanligvis � inkludere forfedres �nder som hjelper deres etterkommere og mektige �nder som beskytter hele samfunn fra naturkatastrofer eller angrep fra fiender, mens skadelige �nder inkluderer sjelene til mordofre som ble gravlagt uten de korrekte begravelsesritene og �nder brukt av fiendtlige medium til � skape sykdom blant deres fiender. Mens effekten av disse tidlige formene for dyrking fortsetter � ha grunnleggende innflytelse, har trossystemene utviklet seg ettersom de m�ter andre religioner.

Dannelsen av det gamle riket i Egypt i det tredje milleniet f.Kr. markerte det f�rste kjente komplekse religi�se systemet p� kontinentet. En gang p� 800-tallet f.Kr. ble Karthago grunnlagt i dagens Tunisia av f�nikerne, og ble et betydelig kosmopolitisk senter hvor guddommer fra nabolandene Egypt, Roma og etruskernes bystater ble tilbedt.

Den etiopisk-ortodokse kirke og den eritreisk-ortodokse kirke dateres offisielt til det 300-tallet og er dermed en av de f�rst etablerte kristne kirker i verden. I begynnelsen gjorde ortodokse fremskritt i dagens Sudan og andre regioner i nabolaget. Men etter at islam ble spredt, var veksten treg og begrenset til h�ylandene.

Islam gikk inn i Afrika da muslimene erobret Nord-Afrika mellom 640 og 710 og det startet med Egypt. De etablerte Mogadishu, Melinde, Mombasa, Kilwa og Sofala da de fulgte sj�handelsveiene ned langs kysten p� �st-Afrika og spredte seg gjennom Sahara�rkenen inn i det indre av Afrika da religionen fulgte i fotsporene til muslimske handelsmenn. Muslimene var ogs� blant de asiatiske menneskene som senere slo seg ned i det britisk-styrte Afrika.

Mange afrikanere ble konvertert til vesteuropeisk form for kristendom i kolonitiden. I de siste ti�rene av 1900-tallet, har forskjellige sekter av karismatisk kristendom vokst raskt. Et antall romersk-katolske afrikanske biskoper var til og med nevnt som mulige pavekandidater i 2005. Afrikanske kristne ser ut til � v�re mer sosialt konservative enn deres trosfeller i store deler av den industrialiserte verden, noe som ganske nylig har f�rt til spenning innen retninger som anglikanske kirker og metodistkirker.

I 1900 var det kun 8,7 millioner kristne i Afrika. Dette har vokst til 390 millioner i dag og vil sannsynligvis vokse ytterligere til 600 millioner i 2025. I dag er det mer enn 1,5 millioner kirker i verdensdelen. Grunnen til denne veksten er som oftest konverteringer fra tradisjonelle afrikanske religioner eller islam. If�lge b�de muslimske og kristne kilder konverterer hvert �r 6 millioner afrikanske muslimer til kristendom. Disse er spredt over hele kontinentet.

Religion i Afrika s�r for Sahara i 2010 og fram mot 2050

En prognose for den religi�se demografien i Afrika s�r for Sahara, slik den forventes � v�re i 2050. Tallene er basert p� en studie som amerikanske Pew Research Center publiserte i 2015.

Religion	Antall i 2010 (%)	Antall i 2050 (%)	Endring (%)	Fertilitetsrate (2010-50)
Kristne	517 mill. (63 %)	1,11 mrd (58,5 %)	595 mill. (115 %)	4,5 barn per kvinne (bpk)
Muslimer	248 mill. (30 %)	670 mill. (35 %)	421 mill. (169,6 %)	5,6 bpk
Folkereligioner	27 mill. (3,3 %)	61,5 % (3,2 %)	34,5 mill. (127,6 %)	5,1 bpk
Ikke-religi�se	26,2 mill. (3,2 %)	50,5 mill. (2,7 %)	24,2 mill. (92,3 %)	4,3 bpk
Andre religioner	1,9 mill. (0,2 %)	3,7 mill. (0,2 %)	1,8 mill. (95,3 %)
Hinduer	1,6 mill. (0,2 %)	1,9 mill. (0,1 %)	0,3 mill. (21,6 %)
Buddhister	0,2 mill. (<0,1 %)	0,2 mill. (<0,1 %)	0,06 mill. (38,1 %)
J�der	0,1 (<0,1 %)	0,1 mill. (<0,1 %)	-0,03 mill. (-29 %)
Totalt	823 mill	1,9 mrd	1,08 mrd (131 %)	4,8 bpk

Tabellen viser at gruppen muslimer forventes og ha den st�rste fremgangen frem mot 2050 - og de vil for�vrig v�re den eneste gruppen som �ker sin andel p� bekostning av de andre. Den kristne gruppen vil imidlertid fremdeles v�re den st�rste og vil utgj�re godt over halvparten av befolkningen i 2050. Gruppen afrikanske folkereligioner forventes � ha omtrent samme andel som i 2010. Dette er for�vrig den regionen i Pews unders�kelse som forventes ha den st�rste befolknings�kningen frem mot 2050.

Bilder

• 
  Afrikanske kulturgjenstander (fra Nordisk familjebok 1904-1826).
• 
  Makonde fra Tanzania
• 
  Tam Tam-trommer fra Kamerun

Se også

• Den afrikanske kontinentalplaten
• Afrikanske flagg
• Kappløpet om Afrika
• ECOMOG – vestafrikansk forsvarsallianse

Litteratur

• Simensen, Jarle (2009): Afrikas historie Cappelen 5. utgave. ISBN 978-82-02-30785-1
• Balsvik, Randi R�nning (2004): Afrika i eit historiografisk perspektiv Det norske samlaget. ISBN 82-521-6355-6
• Eriksen, Tore Linn� (1945-) (1979). Afrika: en verdensdel i kart, tall og figurer. Uppsala: Nordiska afrikainstitutet. ISBN 9171061576. 
• Afrika. Oslo: Schibsted. 1979. ISBN 8251607450. 
• Lundst�l, Sigrun Riedel (1995). Land i Afrika. Oslo: Faktum. ISBN 8254002312.